Har skrevet litt om teater og det kunne se ut som alt er teater (akkurat som noen påstår om sport). Nei, begravelse er ikke teater. Iallefall ikke for hovedpersonen. Som Knausgård har vært inne på i begynnelsen av Min kamp, vi gjemmer bort de døde og er litt pinlig berørt av det. I Mongolia legger de den døde opp i et tre og i Inda brenner de døde i en åpen sermoni mens de smiler og ler.
Hva skal til før vi kan sette de døde i et tre, eller brenne dem på Sankt Hans (eller annen passende dato)?
For tiden leser Knausgård fra boken sin i Verdt å lese. Og han leser faktisk enda kjedeligere enn boken han har skrevet... Men han er kanskje bedre enn Proust. For eksempel: Han får en telefon om at faren hans er død (fra broren) og vi får vite hvordan det ser ut der han tar telefonen, vi får vite at han koker te og litt om historien til leiligheten, og litt eller mye om hva han tenkte den gang.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar