I tidligere blogginnlegg har jeg skildret hvordan jeg møtte min første kjæreste. Det var sensommeren 1978. Jeg hadde fått et postkort fra henne, hun ferierte annet sted i landet, og jeg visste når hun ville komme tilbake. Så da hun var hjemme igjen, ringte jeg og spurte om vi kunne møtes. Jo, jeg kunne jo få komme på besøk. Vi kunne jo drikke te sammen. Slik ble det til at vi kveld etter kveld, satt på hver sin side av et bord med ukeblader under og snakket sammen til langt på natt. Av og til gikk vi også tur om kvelden hvor vi holdt god avstand mellom hverandre. Husker at jeg en gang slang ut: Har du hørt om Freud? Ja, det hadde hun. Om hun hadde lest Drømmetydning? Jo, det var en stund siden, kan ikke du gi en oppsummering?, svarte hun. Da var vi 16 år gamle. Så jeg la ut om hva jeg akkurat hadde lest, om de kliniske tilfellene, om Freuds fotnoter, hans tolkninger og teorier. På dette tidspunkt opplevde jeg ressonans. Jeg var imponert. Ingen andre på samme alder, og knapt noen voksne, visste noe om Freud. At hun leste visste jeg jo. Jeg hadde jo møtt hene flere ganger utenfor biblioteket. Men at hun leste slikt var overraskende.
En kveld tok jeg mot til meg og bad henne om å komme hjem til meg. Da hadde allerede min yngre bror K, spurt om om hvor jeg var hver kveld. Husker hun hadde pyntet seg og hadde fine klær på da hun en ettermiddag ringte på. Som resten av sommeren, var dette en nydelig solskinnsdag. Hun ble servert te og fikk hilse på min bror K. Mine foreldre var ikke hjemme, kanskje var de på jobb. På et eller annet tidspunkt ble hun sittende en stund alene med min bror. Da skal han ha sagt: Du har ikke en sjanse, min bror treffer en jente fra Minde som han er svært betatt av. Å ja, jeg skal nok passe meg, skal hun ha svart. Jeg fikk ikke høre om denne samtalen før lenge etter, og da må det etterhvert ha gått opp for K at det var jenten fra Minde han hadde sagt dette til. For hennes del, forstod hun at det var bare en jente på Minde som jeg var betatt av. Og godt var det.
Siden det var en varm og solrik sommer, hadde vi vinduene åpne. En slik ettermiddag var min venn H på besøk og min kjæreste skulle jeg ikke møte før senere. Vi satt i hvert vårt vindu i 3. etasje (mitt rom) med føttene utenfor. Jeg sa til ham at jeg var blitt kjent med en hyggelig jente, og fikk høre nedenifra:
Interessant! Vinduene stod åpne i 2. etasje også og der hadde min far hørt at vi snakket rett ovenfor. Jeg syntes det var utrolig pinlig.
Selv om min kjæreste og jeg snakket sammen i timesvis hver dag, og til tider også på telefonen, var ikke det nok. En dag jeg syklet til Minde, gav hun meg et brev da jeg kom og sa at jeg måtte lese det etterpå når jeg var alene. Stort sett hadde vi snakket om saklige tema og ikke blitt veldig personlige. Vi snakket om hva vi likte og ikke likte. Om vi likte slik og slik musikk og slik og slik film. Men vi hadde ikke snakket om vår fortid. Jeg hadde nevnt at jeg hadde gått med aviser og gikk i speideren og at snart ville jeg reise på den siste turen med speiderne før jeg ville bli rover. Da ville vi ikke se hverandre på over en uke. Tror dette var tema for mitt første kjærlighetsbrev jeg mottok. Jeg leste om hvor høyt hun satte meg og glad hun var for å snakke med meg, og bare være med meg. Brevet finnes ikke lengre, det er brent for mange år siden. Siste kveld før jeg skulle reise, stod jeg usikker på trappen hennes og mumlet at vi sees ikke på over en uke og lignende. Plutselig bøyer hun seg frem mot meg og gir meg en klem. Min første!
Kanskje jeg skriver et minne om speiderleiren 1978 på Valen nær den psykiatriske klinikken. Husker at jeg skrev brev til henne i denne tiden og at jeg ringte noen ganger. Jeg beskrev vel stort sett hvordan jeg hadde det og gav beskrivelse av leiren, lederne, vaktene, ritualene og de andre speiderne.
Det var enda litt sommerferie igjen da jeg kom hjem. Nå snakket vi om at vi hadde savnet den annen og slikt. Vi var etter flere uker med snakk om bøker, filmer, musikk og litt om familiene våre, begynt å bli personlige. Vi fortsatte å skrive brev til hverandre selv om vi fortsatt snakket sammen hver dag i timesvis. Etterhvert begynte vi også å overnatte hos hverandre. Begge hadde en gjestesofa. Vi kunne snakke sammen i mørket fra hver vår soveplass til det begynte å lysne utenfor.
Samtidig som jeg brukte mesteparten av tiden på min kjæreste, forsøkte jeg å holde kontakten med mine gamle venner. En gang ble min venn H med oss på kino i gamle konsertpaleet. Den gang var det slik at om torsdagen ble det ble vist film først, så kunne de musikkinteresserte komme inn rett etterpå. Vi, kinopublikummet, måtte brøyte oss vei ut mellom stivpyntede medlemmer av Harmoniens venner. Selvsagt ble jeg sittende i midten under denne filmen. Filmen vi, så mener jeg var Capricorne 1. Som jeg fortsatt husker som en god film.
Som nevnt i gårsdagens blogg er det massevis av sne i fjellene - og idag tok jeg med meg skiene opp på Bontveit etter jobb. Det hadde sluttet å regne og var antydning til lysning. Fra toppen av veien bilveien (der hvor det står skilt om at løshunder er strengt forbudt) var det sne, sikkert over en meter. Her tok jeg på skifellene på mine utforski. Sneen var som ventet ganske bløt. Lengre oppover ble det litt mer konsistens på sneen og noen steder var det litt skare. Hver gang jeg gikk over en høyde blåste det ganske friskt. Det var fint for fordi tankene mine trengte virkelig å lufte seg idag.
Da jeg kjørte forbi Frotveit i 19-tiden så jeg at mange fortsatt går i lysløypen selv om det må være ganske vått der nå. Sne er det ihvertfall massevis av.
