Vi hopper på gravene
Mor føder
Lillebror får ikke være med
Du har et annet prosjekt
Ja, sa hun
Og forlot meg
Porten er lukket
Låsen er skiftet
Skiltet sier: Velkommen
Første linje skal være en observasjon, andre inneholde noe med tid gjerne med et verb og siste en refleksjon. Slik ble iallefall haikudikt forklart for oss på skrivekurset med Tomas Espedal.
lørdag 14. mai 2011
Skrivekurs med festspilldikter Tomas Espedal - dag 2
Dag to i skrivekurset forteller Tomas Espedal begeistret om biblioteket i New York og om da han gikk i fotsporene til Dylan Tomas. Han får vi også høre i opptak lese et av sine dikt. Det var såpass mange gjentagelser av hovedpoenget i diktet at DET fikk jeg med meg. Akkurat der er jeg helt på linje med Knausgård, jeg liker ikke dikt. Vet at jeg er istand til å si forbausende mye om dikt, kalles visst analyse i de kretsene, og jeg er flink til det. Men jeg liker ikke dikt - stort sett. Tomas Espedal gjør det, og han sa selv at han kan ikke skrive dikt. Han kom med en del tøffe formuleringer: Jeg hater gode ideer og jeg har ingen venner, senere modifiserte han det til en venn. En del om å bygge opp en myte om seg selv - og akkurat det han har klart godt. Mesteparten av dag 2 gikk med til opplesning av novellene som vi hadde med. Noen hadde med seg noe fra skuffen og noen var ganske lange. Nå skal jeg ikke henge ut de andre kursdeltagerne - de er ikke offentlige personer - men litt vil jeg nok komme til å si om tekstene deres.
Opplesningen gikk bra, mange ivrige som ville fortelle om minner fra ung- eller barndom. Om hvordan det var og så ut da. Litt historie og slikt. En leste opp en fortelling om den gang han som barn snek seg inn på slakteriet. Den historien ble jeg kvalm av, masse om blod og detaljert. Ingen problemer med å se DET for meg. Etterpå kom det en krimhistorie om et brødremord. Ikke så kvalmende. Deretter var det min tur. Jeg leste opp fortellingen som jeg skrev i løpet av en halv time. - Du skriver godt, sa Tomas og la til litt om implisitt subjekt (slik som på japansk). Og ingen andre sa noe. Jo, en foreslo tittel til fortellingen. Uhøflig nok, måtte jeg avslå begge forslagene. Jeg avslørte helt unødvendig at det var en sann fortelling og at navnene var endret for å beskytte de uskyldige.
Deretter (meget mulig at jeg roter med rekkefølgen her) fulgte en historie om en psykiatrisk pasient. Hun delte ut historien sin slik at vi kunne følge med. Veldig bra. Ble litt overrasket da hun ville ha arkene tilbake etterpå - da fikk hun de få rettelsene jeg rakk å skrive ned. Enda en sykehistorie, utrolig detaljert. Jeg falt av og begynte å drømme om helt andre ting. Kom tilbake litt senere og tenkte: - hva i all verden? beskriver hun voldtekt, er det terapitime? Skjønte litt senere under opplesningen at det var ikke voldtekt, bare litt kosevold - lek som gikk for langt og kunne endt tragisk. Så spent på Tomas Espedal. Han var blitt helt rød, tydelig beveget. Det så ut som han kunne gråte når som helst. Etter en stund sa han noe slikt som: Perfekt - slik skal det gjøres.
Min sidekvinne leste opp en metafortung novelle. Jeg sa ingenting, men mange sa mye om bruken av metaforer. Stort sett var vi så positive og snille at ingen lærte noe som helst... Kanskje vi lærte at vi kunne skrive FOR bra - må ha litt kanter i sidene og.
Deretter var det mye snakk om andre kurs og hjelp forfattere imellom. Vi ble takket alle og det ble sagt at vi hadde høyt nivå og at vi måtte fortsette skrivingen. Og det gjør jeg NÅ.
Opplesningen gikk bra, mange ivrige som ville fortelle om minner fra ung- eller barndom. Om hvordan det var og så ut da. Litt historie og slikt. En leste opp en fortelling om den gang han som barn snek seg inn på slakteriet. Den historien ble jeg kvalm av, masse om blod og detaljert. Ingen problemer med å se DET for meg. Etterpå kom det en krimhistorie om et brødremord. Ikke så kvalmende. Deretter var det min tur. Jeg leste opp fortellingen som jeg skrev i løpet av en halv time. - Du skriver godt, sa Tomas og la til litt om implisitt subjekt (slik som på japansk). Og ingen andre sa noe. Jo, en foreslo tittel til fortellingen. Uhøflig nok, måtte jeg avslå begge forslagene. Jeg avslørte helt unødvendig at det var en sann fortelling og at navnene var endret for å beskytte de uskyldige.
Deretter (meget mulig at jeg roter med rekkefølgen her) fulgte en historie om en psykiatrisk pasient. Hun delte ut historien sin slik at vi kunne følge med. Veldig bra. Ble litt overrasket da hun ville ha arkene tilbake etterpå - da fikk hun de få rettelsene jeg rakk å skrive ned. Enda en sykehistorie, utrolig detaljert. Jeg falt av og begynte å drømme om helt andre ting. Kom tilbake litt senere og tenkte: - hva i all verden? beskriver hun voldtekt, er det terapitime? Skjønte litt senere under opplesningen at det var ikke voldtekt, bare litt kosevold - lek som gikk for langt og kunne endt tragisk. Så spent på Tomas Espedal. Han var blitt helt rød, tydelig beveget. Det så ut som han kunne gråte når som helst. Etter en stund sa han noe slikt som: Perfekt - slik skal det gjøres.
Min sidekvinne leste opp en metafortung novelle. Jeg sa ingenting, men mange sa mye om bruken av metaforer. Stort sett var vi så positive og snille at ingen lærte noe som helst... Kanskje vi lærte at vi kunne skrive FOR bra - må ha litt kanter i sidene og.
Deretter var det mye snakk om andre kurs og hjelp forfattere imellom. Vi ble takket alle og det ble sagt at vi hadde høyt nivå og at vi måtte fortsette skrivingen. Og det gjør jeg NÅ.
Skrivekurs med festspilldikter Tomas Espedal - dag 1
En liten sort annonse i BT annonserte at årets festspilldikter Tomas Espedal kunne hjelpe skrivelystne med startkabler. Kurset ble holdt i skrivekunstakademiets lokaler på verftet. Faktisk kjente jeg igjen lokalet fra beskrivelsen til Knausgård. Tidligere har jeg vært med på Tomas Espedals lansering av boken Gå som skulle vise seg å bli en slik stor suksess. Denne gangen møtte jeg ham i en litt mindre forsamling og hans væremåte var helt annerledes. Han gav selv en forklaring på det. Han var akkurat ferdig med sin siste roman. Da kunne han slappe av, treffe folk, snakke med folk, han kunne til og med snakke i telefon forstod vi. Og tydeligvis kaste bort to kvelder på betalende pensjonistkvinner med nattbordet fullt av manuskripter. Tre menn og tolv kvinner. Det var en munter og hyggelig stemning - først skulle vi alle presentere oss og si litt om oss selv. Slike seanser pleier jeg å grue meg veldig til, hører knapt hva de andre sier, bare gruer meg til min tur og er redd for å si noe dumt. DET klarte jeg denne gangen også. Første dame hadde sagt at hun likte fri flyt (ikke på ski - skriving) og skrev for skuffen. Andre fulgte dette opp. Jeg sa at jeg likte stram og presis litteratur og var dum nok til å legge til: -Jeg liker ikke fri flyt. Huff og huff, tenkte jeg. Mange av deltagerne hadde skrevet fagbøker eller i aviser. Mange hadde skrevet mye før og noen hadde gitt ut bøker. Hva kan jeg skryte av? Mer enn hundre blogginnlegg?
Etterpå fortalte han litt om sin skriving og sine vaner - dette kan man lese i en av bøkene hans (beklager, husker ikke hvilken) og litt om livet sitt mer generelt. Det var riktig underholdende. Jeg følte meg helt på pensjonisttreff. Ikke misforstå - det var hyggelig, ikke ironisk ment. Deretter skulle vi skrive Haiku-dikt. I norsk variant. Kanskje jeg legger ut noen av mine dikt. Disse ble så lest opp og kommentert av de som ville. Til dagen etterpå skulle vi skrive en novelle - eller ta med en hvis man ville. I pausen fikk jeg sagt til noen at min yndlingsforfatter er Albert Camus og Ernest Hemingway (i den rekkefølgen) og skrytt litt av mitt romanmanus på 137 sider.
Etter pausen drakk jeg te fra termos - det hadde jeg fått lov til av kursleder - hjemmelaget haiku. Husker veldig lite av det. Min hukommelse for dikt er visst som en murstein.
Etterpå fortalte han litt om sin skriving og sine vaner - dette kan man lese i en av bøkene hans (beklager, husker ikke hvilken) og litt om livet sitt mer generelt. Det var riktig underholdende. Jeg følte meg helt på pensjonisttreff. Ikke misforstå - det var hyggelig, ikke ironisk ment. Deretter skulle vi skrive Haiku-dikt. I norsk variant. Kanskje jeg legger ut noen av mine dikt. Disse ble så lest opp og kommentert av de som ville. Til dagen etterpå skulle vi skrive en novelle - eller ta med en hvis man ville. I pausen fikk jeg sagt til noen at min yndlingsforfatter er Albert Camus og Ernest Hemingway (i den rekkefølgen) og skrytt litt av mitt romanmanus på 137 sider.
Etter pausen drakk jeg te fra termos - det hadde jeg fått lov til av kursleder - hjemmelaget haiku. Husker veldig lite av det. Min hukommelse for dikt er visst som en murstein.
Blogg - fortsetter hos wordpress
Etter den enorme psykiske påkjenningen det var å være uten mulighet for å legge inn nye innlegg og endre på eksisterende, så opprettet jeg ny blogg hos wordpress. Så takk til Google så langt. Bloggen min fortsetter her:
http://jgrieg.wordpress.com/
http://jgrieg.wordpress.com/
Skrivekurs - minner - rampestrek 2 - Eksperimentet
Eksperimentet
- Hva skjedde?
Plutselig så jeg ingenting og all lyd hørtes ut til komme langt borte fra. Jeg luktet svidd hår og strevde med få opp øynene som var klistret igjen. Fra langt borte syntes jeg at de yngste speiderne ropte:
- Bjarte brenner.
Han hadde akkurat stått rett ved siden av meg. Jeg merket at jeg fortsatt holdt en fyrstikkeske i venstre hånd. Tok høyre hånd til øynene og merket at jeg ikke lengre hadde øyenbryn eller øyebryn. Da jeg kjente speiderlederens hånd på skulderen min, klarte jeg å få øynene litt opp. Jeg kunne skimte rullesteinene langs elven og så opp mot gressletten. Hit famlet jeg meg bort og satte meg. Fikk øye på Bjarte og Stein og tre av de yngre speiderne. Kunne se at Bjarte ikke lengre brant, men han hadde fått ny frisyre. Speiderlederen ropte til meg og til slutt oppfattet jeg:
- Du må gråte litt, da blir øynene fine.
- Du er helt sort i fjeset.
- Hva skjedde?
Tenkte på min morfar som slo meg i sjakk - han døde uken før. Men jeg gråt ikke. Får tenke mer på triste ting senere, tenkte jeg. Følte meg svimmel og alt var uklart. Den sterke lukten av svidd hår sved fortsatt i nesen.
- Gjør det en gang til, ropte de yngste. Kunne høre at de løp omkring på rullesteinene langs elvebredden. Av og til kastet de steiner på bilvrakene som hadde ligget nedgravd ved elven i flere år. Elven fyllte vrakene med stein og sand hver høst. Nå var de halvt begravet. Det var umulig å få beveget bildørene. Hørte at Bjarte bannet og gråt:
- Jeg som akkurat har klippet meg.
- Hva skal jeg si til Mamma?
Etterhvert som jeg så tydligere kunne jeg også gå mer stødig. Jeg gikk bort til elven og vasket ansiktet. Mitt høyre kinn sved da jeg tok kaldt vann på det. Nå kommer jeg til å få buksevann, tenkte jeg dystert.
Selv om jeg holdt fyrstikkesken og Bjarte mistet litt av håret sitt, var det ikke selvsagt at det var jeg som hadde gjort det. Jeg kunne se at speiderlederen var rolig og alvorlig. Bjarte var den ville og jeg var den nysgjerrige, så det var en mulighet for at han ville få skylden.
- Gjør det en gang til, ropte de minste.
De var bare et år yngre enn Bjarte og meg, de var ikke så unge. Men jeg syntes at jeg var mye eldre og ansvarlig som var 12 år gammel. Jeg visste jo så mye mer enn dem.
- Puttet dere en fystikk ned i bensintanken?
Speiderlederen hadde gjettet hva som hadde skjedd.
- Vi skulle bare se om det var vann i tanken.
Bilvraket hadde stått på elvebredden i flere år og manglet lokk på bensintanken. Regn og kanskje elven hadde sikkert vasket vekk all bensin fra tanke. Trodde jeg.
Da forstod de minste hva de skulle gjøre og grep etter fyrstikkesken min. De ble stoppet av speiderlederen.
- Dette må gjøres av en ansvarlig leder.
Jeg gikk noen meter tilbake og så at alle unntatt Bjarte og jeg stod i halvsirkel rundt det andre bilvraket. Lederen holdt hodet under tankåpningen da han hev en brennende fyrstikk ned i røret.
Ingenting skjedde. De var veldig skuffet.
- Du skulle sett hvordan det så ut da dere gjorde det.
- Flammen stod som en søyle - tolv meter opp.
- Et brøl hørtes over hele dalen - og ekkoet hørtes godt.
Den kvelden la jeg meg tidlig - for første gang på speiderleir. Lå i soveposen og hørte gjennom teltduken på at de andre diskuterte hvordan de kunne gjenta eksperimentet. Tenkte igjen på min døde morfarm forsøkte å bli trist. Men klarte det ikke denne gangen heller. Et minne for livet, tenkte jeg, og fikk rett i det. Hvordan kan noe eksplodere? Hvorfor skjedde det? At det jeg hadde gjort var utrolig dumt og kunne vært livsfarlig, forstod jeg ikke før flere år senere.
Fotnote: Buksevann er en straff speiderne bruker seg imellom. Går ut på å henge en gutt opp ned i et tre eller fra et egnet stativ og helle iskaldt vann ned langs buksebena.
- Hva skjedde?
Plutselig så jeg ingenting og all lyd hørtes ut til komme langt borte fra. Jeg luktet svidd hår og strevde med få opp øynene som var klistret igjen. Fra langt borte syntes jeg at de yngste speiderne ropte:
- Bjarte brenner.
Han hadde akkurat stått rett ved siden av meg. Jeg merket at jeg fortsatt holdt en fyrstikkeske i venstre hånd. Tok høyre hånd til øynene og merket at jeg ikke lengre hadde øyenbryn eller øyebryn. Da jeg kjente speiderlederens hånd på skulderen min, klarte jeg å få øynene litt opp. Jeg kunne skimte rullesteinene langs elven og så opp mot gressletten. Hit famlet jeg meg bort og satte meg. Fikk øye på Bjarte og Stein og tre av de yngre speiderne. Kunne se at Bjarte ikke lengre brant, men han hadde fått ny frisyre. Speiderlederen ropte til meg og til slutt oppfattet jeg:
- Du må gråte litt, da blir øynene fine.
- Du er helt sort i fjeset.
- Hva skjedde?
Tenkte på min morfar som slo meg i sjakk - han døde uken før. Men jeg gråt ikke. Får tenke mer på triste ting senere, tenkte jeg. Følte meg svimmel og alt var uklart. Den sterke lukten av svidd hår sved fortsatt i nesen.
- Gjør det en gang til, ropte de yngste. Kunne høre at de løp omkring på rullesteinene langs elvebredden. Av og til kastet de steiner på bilvrakene som hadde ligget nedgravd ved elven i flere år. Elven fyllte vrakene med stein og sand hver høst. Nå var de halvt begravet. Det var umulig å få beveget bildørene. Hørte at Bjarte bannet og gråt:
- Jeg som akkurat har klippet meg.
- Hva skal jeg si til Mamma?
Etterhvert som jeg så tydligere kunne jeg også gå mer stødig. Jeg gikk bort til elven og vasket ansiktet. Mitt høyre kinn sved da jeg tok kaldt vann på det. Nå kommer jeg til å få buksevann, tenkte jeg dystert.
Selv om jeg holdt fyrstikkesken og Bjarte mistet litt av håret sitt, var det ikke selvsagt at det var jeg som hadde gjort det. Jeg kunne se at speiderlederen var rolig og alvorlig. Bjarte var den ville og jeg var den nysgjerrige, så det var en mulighet for at han ville få skylden.
- Gjør det en gang til, ropte de minste.
De var bare et år yngre enn Bjarte og meg, de var ikke så unge. Men jeg syntes at jeg var mye eldre og ansvarlig som var 12 år gammel. Jeg visste jo så mye mer enn dem.
- Puttet dere en fystikk ned i bensintanken?
Speiderlederen hadde gjettet hva som hadde skjedd.
- Vi skulle bare se om det var vann i tanken.
Bilvraket hadde stått på elvebredden i flere år og manglet lokk på bensintanken. Regn og kanskje elven hadde sikkert vasket vekk all bensin fra tanke. Trodde jeg.
Da forstod de minste hva de skulle gjøre og grep etter fyrstikkesken min. De ble stoppet av speiderlederen.
- Dette må gjøres av en ansvarlig leder.
Jeg gikk noen meter tilbake og så at alle unntatt Bjarte og jeg stod i halvsirkel rundt det andre bilvraket. Lederen holdt hodet under tankåpningen da han hev en brennende fyrstikk ned i røret.
Ingenting skjedde. De var veldig skuffet.
- Du skulle sett hvordan det så ut da dere gjorde det.
- Flammen stod som en søyle - tolv meter opp.
- Et brøl hørtes over hele dalen - og ekkoet hørtes godt.
Den kvelden la jeg meg tidlig - for første gang på speiderleir. Lå i soveposen og hørte gjennom teltduken på at de andre diskuterte hvordan de kunne gjenta eksperimentet. Tenkte igjen på min døde morfarm forsøkte å bli trist. Men klarte det ikke denne gangen heller. Et minne for livet, tenkte jeg, og fikk rett i det. Hvordan kan noe eksplodere? Hvorfor skjedde det? At det jeg hadde gjort var utrolig dumt og kunne vært livsfarlig, forstod jeg ikke før flere år senere.
Fotnote: Buksevann er en straff speiderne bruker seg imellom. Går ut på å henge en gutt opp ned i et tre eller fra et egnet stativ og helle iskaldt vann ned langs buksebena.
Blogg - fortsetter hos wordpress
Etter den veldig psykiske belastningen å være utestengt for oppdatering og innlegging av bloggen min, så flytter jeg nå til et bedre sted (håper jeg):
http://jgrieg.wordpress.com/
http://jgrieg.wordpress.com/
søndag 8. mai 2011
Minner - rampestreker 1
Selv om det ikke ser slik ut og er vanskelig å tro idag - så har jeg vært ung en gang - og jeg har utført rampestreker, eller vært med noen. Jeg tar dem kronologisk eller i den rekkefølgen jeg husker.
Speidertur i Haugsdalen 1: I speideren lærte jeg mye - blant annet å spille poker. Jeg husker at vi lå i telt i Haugsdalen der hvor elven går på begge sider av en gresslette. Ovenfor gressletten er det sand og stein rett før elven deler seg i to. Her pleide det å ligge to bilvrak som var dumpet. Vi løp omkring her og likte godt at solen stod så sent opp i dalen siden Svinningen lå i syd og hindret solen i å lyse på teltet om morgenen. Om kvelden lå vi i soveposene og snakket sammen, delte det lille vi hadde av snop og spilte kort. Har gode minner fra disse kveldene. Av og til hendte det at våre speiderledere fant på at vi skulle ha nattmanøver, som det ble kalt, vekking og litt løping rundt omkring i skogen med løsing av noen oppgaver. En kveld var vi voldsomt ivrige med kortspillet og ville dra det ut (som om vi skulle være unger - og det var vel nesten rett). Speiderlederen vår sovnet og vi stilte klokken slik at han ikke skulle vekke oss for tidlig. Selvsagt stilte vi alle andre klokker også. Etter å ha sovet en eller to timer lengre enn vi egentlig skulle, spiste vi frokost og speiderlederen forsøkte å gjøre oss klar for tur før vi skulle gå til bussen. Da måtte vi si at vi hadde stilt alle klokkene, heldigvis husket vi hvor mange timer vi hadde stilt klokken hans tilbake. Så det ble bare tid til å pakke teltet og gå til bussen.
Speidertur i Haugsdalen 1: I speideren lærte jeg mye - blant annet å spille poker. Jeg husker at vi lå i telt i Haugsdalen der hvor elven går på begge sider av en gresslette. Ovenfor gressletten er det sand og stein rett før elven deler seg i to. Her pleide det å ligge to bilvrak som var dumpet. Vi løp omkring her og likte godt at solen stod så sent opp i dalen siden Svinningen lå i syd og hindret solen i å lyse på teltet om morgenen. Om kvelden lå vi i soveposene og snakket sammen, delte det lille vi hadde av snop og spilte kort. Har gode minner fra disse kveldene. Av og til hendte det at våre speiderledere fant på at vi skulle ha nattmanøver, som det ble kalt, vekking og litt løping rundt omkring i skogen med løsing av noen oppgaver. En kveld var vi voldsomt ivrige med kortspillet og ville dra det ut (som om vi skulle være unger - og det var vel nesten rett). Speiderlederen vår sovnet og vi stilte klokken slik at han ikke skulle vekke oss for tidlig. Selvsagt stilte vi alle andre klokker også. Etter å ha sovet en eller to timer lengre enn vi egentlig skulle, spiste vi frokost og speiderlederen forsøkte å gjøre oss klar for tur før vi skulle gå til bussen. Da måtte vi si at vi hadde stilt alle klokkene, heldigvis husket vi hvor mange timer vi hadde stilt klokken hans tilbake. Så det ble bare tid til å pakke teltet og gå til bussen.
Film - Cornelis
Flott film om trubadurens liv. Jeg visste litt om ham, at han hadde skadet en transvestitt, at han drakk mye og at det var noe med prostituerte og at han kom fra Nederland. Selvsagt visste jeg at han var en en Sveriges mest berømte visesangere. Men jeg visste ikke at hans karriere virkelig gikk i store bølgedaler og at det sto skikkelig ille til med ham mot slutten - rett før hans musikk fikk en ny rennesanse også blant yngre.
Filmen er også kjent for at Hank von Helvete som Hans Erik Dyvik Husby kaller seg, spiller hovedrollen. Mye av musikken blir spilt på en interessant og illustrerende måte. Konfliktene og opp- og nedturene er godt skildret. Selve historien minner litt om Jim Morrison - bare at Cornelis ikke var like karismatisk.
http://www.imdb.com/title/tt1609790/
Filmen er også kjent for at Hank von Helvete som Hans Erik Dyvik Husby kaller seg, spiller hovedrollen. Mye av musikken blir spilt på en interessant og illustrerende måte. Konfliktene og opp- og nedturene er godt skildret. Selve historien minner litt om Jim Morrison - bare at Cornelis ikke var like karismatisk.
http://www.imdb.com/title/tt1609790/
Sykkelritt - Gulfjellet rundt 2011
Forrige uke var det pent vær og rundt 10 grader og enda kaldere om morgenen. Flott derfor at det idag var 21 grader og solskinn da Gulfjellet rundt startet fra Fana stadion klokken 10 imorges. Ruten var lagt litt om slik at turen ble litt kortere enn tidligere. Bare 85 km mot tidligere litt over 90. Gjennomførte på rundt 3 timer - skal oppdatere tiden når jeg vet den. Først syklet vi ut fra Fana stadion bak en masterbil igjennom Troldhaugtunnelen, Hopsbroen, Nesttun og fri fart fra bakken etter Nesttun. I starten la jeg meg helt bak og forsøkte å finne meg et passende felt å henge med i. Fant et felt på flaten mot Midttun og fant enda et felt lengre foran etter Grimesvingene. Dette ble jeg liggende i til Trengereid. Opp bakken var jeg med i en utrbytergruppe (skikkelig tøft å kunne si det). Etter bakken og innover mot Rolvsvåg var vi rundt 5-6 som samlet oss i et lite felt. (Grunnen til det omtrentlige antallet er ikke at jeg ikke kan telle så langt, men at en kom til og en gikk ut av feltet.) Til tider var det sterk vind, både imot og en sjelden gang bakfra.
Ved Ulven forsøkte jeg meg nok en gang på et brudd, bare for å oppdage at feltet foran meg var en gruppe fra BCK på trening. De syklet så rykkvis at jeg til slutt ble nådd igjen av mitt gamle felt. Opp mot Fanafjellet var det full fart - i den grad noen orket det. Noen syklet forbi meg og jeg syklet forbi noen.
Oppsummert: Nok mat og drikke, nok klær (litt for mye), grei fart og ingen tekniske problemer.
Ved Ulven forsøkte jeg meg nok en gang på et brudd, bare for å oppdage at feltet foran meg var en gruppe fra BCK på trening. De syklet så rykkvis at jeg til slutt ble nådd igjen av mitt gamle felt. Opp mot Fanafjellet var det full fart - i den grad noen orket det. Noen syklet forbi meg og jeg syklet forbi noen.
Oppsummert: Nok mat og drikke, nok klær (litt for mye), grei fart og ingen tekniske problemer.
fredag 6. mai 2011
Film - Maskeblomstfamilien
Trist film basert på en bok av Lars Saabye Christensen. Som i mange norske filmer: Mørke rom, uklar tale og til dels dårlige dialoger. Interessant med setting på rundt 1950 - miljøet her er fint presentert. Om å vokse opp som annerledes. Gutten i filmen er tydeligvis født med to kjønn og foreldrene velger å la han vokse opp som gutt. Når han nærmer seg puberteten, får han veldig lyst til å gå i dameklær og det er det eneste kvinnelige ved ham. Faren hans tar livet av seg og moren hans flytter inn hos sin lege - så blir han hjemme med sin tante.
Noe greier med å sette opp et skoleteaterstykke og en nabo som dør og litt om fotografering. Teateret er det mye av - helt tydelig at det skal speile den andre handlingen. Litt om mobbing og så er filmen slutt.
http://www.imdb.com/title/tt1711487/
Noe greier med å sette opp et skoleteaterstykke og en nabo som dør og litt om fotografering. Teateret er det mye av - helt tydelig at det skal speile den andre handlingen. Litt om mobbing og så er filmen slutt.
http://www.imdb.com/title/tt1711487/
onsdag 4. mai 2011
Løpetur med Ø til Hamre bro
Utrolig nok ville Ø bli med meg på en liten kveldsløpetur. Været var fint, litt kjølig og litt vind. Vi løp i rolig tempo opp til Hamre bro og snudde et stykke etter gården ved Kalandsvannet. Og løp like rolig tilbake igjen. På vei tilbake ble vi forbiløpt av en med barnevogn - kanskje ikke så imponerende, men jeg kjente igjen barnevognføreren, han er den beste langdistanseløperen i Bergen. Selvsagt så vi syklister og selvsagt snakket vi sammen hele veien. Nå er det offisielt at jeg ikke sliter ut de jeg er på tur med...
Film - Mr. Nobody
Fin film om alternative liv. Hva ville skje hvis jeg nådde/ikke nådde toget? Hva ville skje hvis jeg hadde sagt/ikke sagt det eller det til den jenten jeg var forelsket i. I denne filmen skjer alt sammen. Hvis man er kjent med hinduistisk mystikk er det mystisk i det hele tatt. Eller hvis man klarer å følge den veldig enkle forklaringen på hvorfor det muligens finnes flere tidslinjer. Til tider er filmen overtydlig og går litt sent. Men alt i alt - en bra gjennomført historie basert på en komplisert ide. På slutten løses alt opp - men det kan vi se bort fra, mye av fysikken er riktig (brukt riktige begrep og forklart tildels riktig). Fint med filmer som nevner entropi, tidens retning, big bang, sommerfugleffekten og universets dimensjoner.
Samtidig er det en del kjærlighetshistorier som går på kryss og tvers - om løfter for evigheten, om ord som ikke skulle blitt sagt, om liv som ikke ble som forventet.
+ for at filmen har musikk av Pixies. En del annen bra musikk også for å gi riktig tid.
http://www.imdb.com/title/tt0485947/
Samtidig er det en del kjærlighetshistorier som går på kryss og tvers - om løfter for evigheten, om ord som ikke skulle blitt sagt, om liv som ikke ble som forventet.
+ for at filmen har musikk av Pixies. En del annen bra musikk også for å gi riktig tid.
http://www.imdb.com/title/tt0485947/
mandag 2. mai 2011
Skitur - Sydpolen med Even
Søndag 1. mai var en fantastisk fin morgen. Solen skinte og jeg hadde fått melding om at det var nok sne på Gulfjellet for skitur fortsatt. Min venn Even ville bli med, så jeg kjørte opp og hentet ham. Fra Osavatn gikk vi opp til Fallgropen, her hadde jeg trodd det skulle være nok sne, men vi måtte gå et stykke til. Vi tok en rast og på fellene ved Raudebotn rett før redningshytten. Ingen navneskriving i hytteboken denne gang. Ved Korketrekkeren bestemte vi oss for å gå opp til Sydpolen.
Når man er kommet opp til toppen av Korketrekkeren kan det være fristende å knekke rett over, men det lure er å gå vinterløypen til kjelkehuset og så knekke over. Avhengig av føret, så er det forskjellige veier opp. Denne dagen var en skrå rute lurest. På toppen møtte vi tre andre. Utrolig fin utsikt fra toppen. Fint føre for nedturen. Sneen var smeltet passelig til at det gikk helt greit å styre skiene. Veien ned gikk vi Markskilsfossen. Sneen var fast med et mykt lag øverst. Ingen steder var sneen spesielt råtten (gjennomslagsføre).Flott tur og flott turfølge. Vårt eget lille 1. mai-tog - helt uten paroler. Vi diskuterte noen, men ingen fikk flertall.
Film - Gamer
Forsåvidt en gammel ide gjort ny ved hjelp av dataspill. Istedenfor at noen flytter inn i et dataspill, så flyttes dataspillet ut av datamaskiner til den virkelige verden - populært kalt rl. Dødsdømte fanger får delta i et voldelig spill hvor de kontrolleres av ungdommer som kan spille. Selvsagt kan karaktererene - avatarene - settes fri for kortere eller lengre perioder.
Bortsett fra bra musikk og til tider fine bilder, så var dette kjedelige greier. Historien er ikke fullt så forutsigbar som man skulle tro. Her var det veldig mye vold og er sikkert hentet ut fra supervoldelige dataspill (det har jeg faktisk ikke greie på). Hovedskurken spilles av samme som spiller Dexter og han er flink til å spille gal morder.
Så er det de vanlige greiene med, hvem trekker i trådene, hvor er grensen for spiller, hva er det egentlig som er virkelig og hva er ikke det? Heller ikke her spesielt elegant håndtert.
http://www.imdb.com/title/tt1034032/
Bortsett fra bra musikk og til tider fine bilder, så var dette kjedelige greier. Historien er ikke fullt så forutsigbar som man skulle tro. Her var det veldig mye vold og er sikkert hentet ut fra supervoldelige dataspill (det har jeg faktisk ikke greie på). Hovedskurken spilles av samme som spiller Dexter og han er flink til å spille gal morder.
Så er det de vanlige greiene med, hvem trekker i trådene, hvor er grensen for spiller, hva er det egentlig som er virkelig og hva er ikke det? Heller ikke her spesielt elegant håndtert.
http://www.imdb.com/title/tt1034032/
søndag 1. mai 2011
Sykkeltur - Gulfjellet rundt
Siden sykkelen min er på verksted (bosset er gåen og egentlig hele bakfelgen), så spurte jeg en nabo pent om jeg kunne låne hans Trek Madone 5.2. Jeg visste at det er en mye bedre sykkel en min. På naboens sykkel var det også SPD-pedaler - akkurat som jeg bruker. Først var han litt skeptisk, men jeg fikk låne den og syklet avgårde etter Verdibørsen og syklet til Midttun hvor jeg skulle treffe en tidligere kollega, H, som jeg har vært på mange ski- og sykkelturer med. Det var et fantastisk fint vær og turen til forbi utbyggingen av den nye bybanetraseen gikk helt greit. På Midttun tok jeg igjen et stort BCK-felt. Dette dro i fra meg mens jeg ventet på H. Sendte noen SMS og til slutt sa han at jeg bare kunne dra. Og det gjorde jeg. Syklet i god fart og håpet å finne noen å sykle med. Tok igjen to ved Arna, men de syklet for sakte, så de syklet jeg bare forbi.
Forbi Gulbotn kunne jeg konstatere at det var mye sne på toppen av Gulfjellet. Det er bra siden jeg skal på skitur der etter Pokemon idag.
Langs skyggestrand ble det ganske kjølig. Det var rundt 16 grader til Arna og helt nede i 11 ved Trengereid. På andre siden var det 22 grader. Da jeg suste ned fra Gulbotn, så merket jeg hva slags sykkel jeg hadde. Her har jeg sust ned flere ganger med min racer og når den kommer opp i fart så merkes farten virkelig. Naboens sykkel lå helt støtt, ingen risting og jeg merket knapt at farten var oppe i 65 km/t. Da jeg kom til bollebutikken i Hegglandsdalen, så jeg at ryktet om at den var nedlagt var riktig. Ingen boller der. Her møtte jeg en som hadde falt av sin gruppe. Han syklet jeg med til Os. Jeg skulle videre på vernissage på Galleri Vedholmen. Siden jeg hadde god tid, stoppet jeg på butikken på Vedholmen og spiste en is. Her kom jeg i snakk med to andre syklister. Vi syklister har en god og kemeratslig tone. De ville gjerne sykle med meg tilbake over Fanafjellet, men jeg forklarte mitt ærend og da viste det seg at den ene syklisten var kulturell også. Han hadde kunst fra galleriet hjemme.
Forbi Gulbotn kunne jeg konstatere at det var mye sne på toppen av Gulfjellet. Det er bra siden jeg skal på skitur der etter Pokemon idag.
Langs skyggestrand ble det ganske kjølig. Det var rundt 16 grader til Arna og helt nede i 11 ved Trengereid. På andre siden var det 22 grader. Da jeg suste ned fra Gulbotn, så merket jeg hva slags sykkel jeg hadde. Her har jeg sust ned flere ganger med min racer og når den kommer opp i fart så merkes farten virkelig. Naboens sykkel lå helt støtt, ingen risting og jeg merket knapt at farten var oppe i 65 km/t. Da jeg kom til bollebutikken i Hegglandsdalen, så jeg at ryktet om at den var nedlagt var riktig. Ingen boller der. Her møtte jeg en som hadde falt av sin gruppe. Han syklet jeg med til Os. Jeg skulle videre på vernissage på Galleri Vedholmen. Siden jeg hadde god tid, stoppet jeg på butikken på Vedholmen og spiste en is. Her kom jeg i snakk med to andre syklister. Vi syklister har en god og kemeratslig tone. De ville gjerne sykle med meg tilbake over Fanafjellet, men jeg forklarte mitt ærend og da viste det seg at den ene syklisten var kulturell også. Han hadde kunst fra galleriet hjemme.
Abonner på:
Innlegg (Atom)