Slankeargument før Bergen - Voss, kuleform og vindmotstand argumentet

La oss anta at en person A, veier 61.8 kg og at han er kulerund og har omtrent like stor tetthet som vann.  Fett er lettere enn vann, mens tenner og slikt er tyngre.  Formelen for volumet av en kule er
V=4 π r³ /3.  Da vil ha en radius på r = (61.8 dm³ / π *3/4)^1/3.  Altså cirka kubikkroten til 15 som er omtrent 2,466 dm.  Eller ca halv meter i diameter.  En som er dobbelt så tung, B,  har ikke dobbelt så stor radius, men han har kubikkroten av 2 større radius.  I dette tilfelle vil B ha en radius på: 3,107 dm eller ca 62 cm i diameter.  Men hvor mye større overflate mot vinden vil han ha.  Overflaten mot vinden er π r ².  For A og B vil denne flaten være:
A: 19,108 dm ² og B: 30,327 dm ².  Eller ca 50% mer vindmotstand.  Vanligvis er ikke syklister kuleformede, men en annen fasong vil gi enda mer flate.


I tillegg kommer som jeg tidligere har hatt et innlegg om at i oppoverbakkene kreves det dobbelt sy mye energi for å løfte dobbelt så my opp hver høydemeter per sekund.





Sykkelreperatørene - en hyllest

Som nevnt i annet innlegg er alle sykkelreperatører jeg har møtt vist seg å være hyggelige mennesker.  Her er Monthy pythons hyllest:
http://www.youtube.com/watch?v=U01xasUtlvw (Takk til Harald).

Men det er allikeve stadig problemer med verksteder, hvorfor det?  Når verdens hyggeligste mennesker jobber der?  Det kan være at de roter, ikke husker hva som skulle fikses, ikke vet om de har verktøyet, har glemt at de faktisk fikset giret for en uke siden.  Men alt dette er småtteri det som virkelig tar knekken på et verksted er interne rutiner og administrasjon.  For eksempel:  Leverer inn sykkelen og får vite at det tar en uke.  Efter en uke ringer verkstedet og sier at de har ikke reservedeler, det vil ta en uke til.  Annet eksempel: De fikser giret, men det var kranken som skulle fikses.  De klarer ikke forholde seg til at jeg har to sykler med ulike problemer som skal ordnes samtidig.

Best liker jeg de syklende reperatørene.  De som vet hva det vil si å punktere.  De som har erfaring med kjeder som ryker.  Og hvis de i tillegg misliker utvenindige gir er det fantastiske mennesker.

Kona Worldbike - ny sykkel

Omsider fikk jeg min efterlengtede robuste sykkel fra Kona.  Slik ser den ut:
http://thumbnail.image.rakuten.co.jp/@0_mall/hakusen/cabinet/ikou_20100129_004/img10634669953.jpg
En sykkel med innvendig gir og skikkelige skjermer.  Efter at jeg hadde kjøpt den kom jeg til å tenke at det hadde vært fint med et bagasjebrett.  Men hva er det som har skjedd med bagasjebrettene?  Omtrent ingen av bagasjebrettene er solide.  Noen er klipses på (noen tres på, styr unna de) og noen eftermonteres.  Og noen kommer med bagasjebrett ferdig montert.  Denne her har et riktig fint bagasjebrett:
http://www.thebikelist.co.uk/imagecache/file/width/800/images/models/Kona/2009/AFRICABIKE-ONE_09/2K9_AFRICABIKEONE.jpg
Sveiset på.  Du kan nok ta med en voksen person bakpå her.  Eneste ulempen med denne sykkelen er at den bare finnes i dameutgave.

Flere erfaringer med sykkel.  Forrige uke syklet jeg med spinninggruppen min og da møtte jeg en sykkelreperatør.  Alle sykkelreperatører jeg har møtt har vært fine mennesker.  Egen hylningsblogg til dem.  Se senere.  Han tilbød seg å se på sykkelen min to dager senere.  Han konstaterte at fremgiret på raceren var ødelagt og jeg trengte ny vaier til bakbremsen.  Dette fikset han mens vi snakket om ski og sykler.  Grunnen til at bakbremsen var blitt dårlig er at på mange sykler så ligger vaieren til bakbremsen ubeskyttet på undersiden av overrrøret (også min nye worldbike).  Når jeg hektet sykkelen på stativet på bilen kommer denne vaieren i klemme.  Og det er ikke bra, særlig ikke hvis det er rett før strømpeåpningen.

Så husk å sjekke det neste gang du går til anskaffelse av sykkel.  Mange racere har cabelføring i rammen.  Noen har på siden og noen på oversiden.  Er det på oversiden kan man ikke lene seg til stangen når man tar pause.

Efter to turer med verdenssykkelen, så syntes jeg at det gikk litt tregt og leverte sykkelen inn for en rask service.  Bremsen stod på hele tiden.  Fort gjort å fikse.  Samtidig fikk jeg vite at min gamle hybridsykkel var ferdig konvertert til single speed.  Det tok Sykkelbutikken 4 dager på det som en annen ikke klarte på 4 måneder.  Gleder meg til å hente den imorgen.

Det flotte med verdenssykkelen er de store ballongdekkene.  Trenger ikke dempere med slike dekk.

bloggnytt

En stund siden forrige blogg.  Vil bare melde om at statistikken fungerer efter at jeg la inn noe javakode i bunnen av hovedsiden til bloggen min.

Jeg har mange færre lesere nu enn da jeg blogget på blogg.no, men det kan like godt skyldes minkende aktivitet fra min side.

Følgende hadde jeg tenkt å blogge litt om:
Ny sykkel
Nye filmer
Nye bøker

Med nye så menes nye for meg.  Og så lurte jeg litt på om jeg skulle skrive litt om sykling og luftmotstand.

Skitur til Austlirinden (808) og Sletteggen (744)

Som nevnt fra gårsdagens blogg så så det ut som det var skiføre på Austlirinden.  Og siden det var fint vær imorges måtte jeg sjekke om det stemte.  Regnet med å måtte bære skiene ganske langt opp fra Bontveit, men tok skiene på ved porten i toppen av bakken bak parkeringsplassen.  Det var veldig flekkete efterhvert som jeg gikk oppover og bare gamle skispor.  Da jeg kom opp i Dyrdalen var jeg spent på hvordan føret ville være videre, men ble skuffet.  Det så ikke ut til å være mulig å gå sammenhengende inn og opp Dyrdalen.  Jeg gikk inn Austbotten og bratt opp mot Austlirinden for der lå det nok sne til å gå sammenhengende på sne.  Mens jeg gikk oppover tenkte jeg på fraktale mønstre og hvordan det lengre nede var sneflekker mens der jeg gikk var det øyer uten sne.  På toppen så jeg nydelig utsikt til Gulfjellstoppen, Kvamskogen og Folgefonna.  Fikk lyst til å gå på Gulfjellet en dag efter jobben.  Nedturen tok jeg via Sletteggen.  På veien dit så jeg flere som gikk på bena og omtrent like mange som gikk på ski.  I den høyden var vel det mer enn 50% sne, men hvis vi tok hele ruten ble det vel rundt 50%.  Så forholdet mellom fot- og skigående så ut til å angi snedekket i prosent.

Jim Jarmusch: Coffee and cigarettes

Artig liten film med mange små scener med forskjellige kjente skuespillere og artister.  Filmen er i sorthvitt. Mange av skuespillerne kjente jeg igjen før de presenterte seg.  Litt morsomt med Tesla-spolen (du må holde ut til halvparten av filmen er over).  Veldig mye av dialogen går på: kaffe er ikke sunt, sigaretter er ikke sunt.  Det er ingen lunch, osv.  Lang liste på slutten over filmmusikk, men den klarte jeg ikke å høre - bare Iggy Pop med rulletekstene.  Da Cate Blanchett dukket opp tenkte jeg at det var den lyse kusinen.  Se hva rett svar er på rulleteksten i slutten (eller juks å se det på imdb).  Hun er min favorittskuespiller blant de kvinnelige.  Neste på den listen er Wiona Ryder (som ikke er med i denne filmen) - så har jeg avslørt det.  Ikke spesielt spennende film, men til tider litt morsom.

Bergen Ultra: Halvmaraton

Idag løp jeg halvmaraton for tredje gang.  Nydelig vær og fine forhold.  Samtidig ble det arrangert maraton, enoghalvmaraton + 100 km.  Noen av 100 km løperne så jeg mange ganger.  Jeg syntes det så ut som de løp like fort som når de løper maraton.  Andre så jeg ikke så mange ganger, men de løp forbi meg de også.  Er glad jeg fullførte uten å stivne eller bli dårlig på noen måte.  Har ikke trent så mye på løping, så tiden er det egentlig ikke så mye å snakke om.  Mens jeg løp forbi Kalandsvannet så jeg at det fremdeles er skiføre på Austlirinden så kanskje jeg tar en tur opp der imorgen hvis været er like bra.  Se min gamle blogg om hva jeg opplevde forrige gang jeg løp halvmaraton.

Cohen-brødrenes: No country for old men

Mye fin natur og fin fotografering.  Ekkel handling med rolig kameraføring og lite musikk.  Merkelige dialoger som til tider var litt morsom.  Jeg syntes ikke filmen var spesielt nifs, ekkel eller spennende.  Tenkte mens jeg så filmen at Cormac McCarthy har skrevet boken som filmen er basert på.  Den har jeg ikke lest, men jeg har lest Veien (se min gamle blogg).  Nok en gang ser vi et samfunn fritt for syklister (med et lite hederlig unntak på slutten).  Litt riding og ondskapsfulle hunder.  Mye skyting, men merkelig lite dramatisk og ikke så mye lyd.

Cohen-brødrenes A serious man

En rolig film om å vokse opp i et jødisk miljø i USA rundt 1967.  Litt morsom og litt sort humor.  Ikke en spesielt dramatisk film.

Ligningene som vises på tavlene ser ut til å være riktige og ikke bare pynt.  Dette er viktig når Schrødingers paradoks blir diskutert.

Mye rart om jødisk innlåsing med egene uttrykk og egne skoler og seremonier sammen med hard vitenskap.

Broken Flowers - Jim Jarmusch

En film om en resignert millonær i USA som leter opp sine gamle kjærester for å finne ut om han har en 20 år gammel sønn.  Handlingen minner om Nick Hornbys Hi-Fi, men er lagt helt annerledes opp.  Det går verre og verre for Don Johnsten (hovedpersonen) i sin leting og til slutt ser det ut til at han er blitt lurt inn i det av sin siste kjæreste.

Natsuo Kirino: Ute - japansk thriller

Skrevet av japansk krimdronning står det på boken.  Et litt skummelt bilde på omslaget.  Boken er lang - 551 sider.  Handlingen er grotesk og skrevet i 3. person med vekslende personer som hovedperson.  Avslutningen er absolutt spesiell - jeg vet ikke om det spesielt japansk eller hva det er.  Boken er veldig beskrivende.  Alt mulig beskrives med mange detaljer og mye av handlingen beskrives flere ganger fra forskjellige synsvinkler.  Akkurat det tror jeg er en japansk eller østlig innfallsvinkel.  Med hver ny vinkel så vektlegges forskjellige elementer og dialogene blir ikke helt like.

Ble litt sjokkert over slutten.  Lurer veldig på hvordan filmen er på dette punktet.  Den japanske versjonen er allerede laget, mens det er planer om en amerikansk versjon som helt sikkert ikke vil være tro mot bokens slutt.

Boken har tydelig kvinnefokus og vi kan få inntrykk av at likestillingen i Japan ikke re kommet særlig langt.  Vi får beskrivelser av mennesker som jobber nesten hele tiden og familier i oppløsning.  For de fire kvinnene vi følger har en en dysfunksjonell famile (ingen snakker sammen), en er enke og for to er mannen forsvunnet (en drept og en reist).

Mange detaljer følges ikke opp og en del merkelige sidespor blir ikke avsluttet.  Dramaturgien følger et ganske vestlig spor, vil morderen gå fri eller bli tatt - iallefall et stykke inn i boken.  Det er ingen spenning i å vite hvem morderen er, det får vi tidlig vite.  Vi får samtidig vite stadig litt mer om bakgrunnen til personene i boken (som i annen krim).

Mye greier med en nøkkel, er det en metafor?  Litt om japaneres forhold til gjestearbeidere og buddhisme og sladder er også med.  Ære og det å ikke tape ansikt er tydeligvis viktig motivasjon i Japan.

Tror ikke jeg orker en slik bok til på en stund.

Oshiguro - Never let me go - sluttrapport

Såkalt dyspotisk bok.  Blir sikkert en fin film. På slutten av boken blir den dyspotisk og handler litt om hva det vil si å være menneske (eller: å ha sjel).  Har klonene sjel når de kan lage slike fine kunstneriske produkt?  Er det noen vits i påkoste klonene en utdannelse og et tilnærmet verdig liv?  Hvilken status skal klonene egentlig ha?

På kostskolen blir klonene lært opp i forskjellige kunstneriske aktiviteter.  Dikt, malerier, skulpturer, men også litteratur og litt sport blir de lært opp i før de skal starte sitt egentlige oppdrag som donorer av menneskelige organ.  Blant studentene (istedenfor klonene på skolen) så går det rykter om at de som er forelsket kan få slippe inngrep i kroppen.  Samtidig tar bestyrerne de beste kunstverkene uten å gi noe igjen for det.  Utenom en vag formulering om at det er en stor ære å bli tatt ut.

Veldig masete bok, mye om beskrivelser av tanker og følelser.  Til tider stemingsfull.

Sesongens første løpetur til Stendafjellet

Idag var det nydelig vær og jeg løp opp til toppen av Stendafjellet på under en halv time.  Det er ikke så fort, men det er slitsomt.  Lurte på om jeg trenger en pulsmåler, men det jeg trenger er mer trening.  Jeg gikk glipp av Stendafjellet utfor og nu kan jeg angre.  He-he.  Men det ser fortsatt ut til å være skiføre på Livarden så kanskje jeg tar meg en tur dit imorgen.