Tegneserie - Min fjerne barndoms by av Jiro Taniguchi

Flott bok med snor for huskemerke.  Handlingen i mangaen er at en 48 år gammel person blir sendt tilbake 34 år i tid - altså til han er 14 år gammel.  Han har hukommelsen intakt og vet et faren hans vil komme til å forlate familien sin.  Samtidig er han innvendig 48 år gammel med en kropp til en 14 åring.  Så han skifter mellom å ha et veldig voksent perspektiv og å være barn på vei til å bli ungdom.  Han forelsker seg i en jente som ikke gjorde i "ekte" tid og dermed gir han historien litt dramatikk.  Vil han ende opp med en annen ektefelle hvis han kommer tilbake til nå-tiden (den i starten)?

Fine tegninger gir et flott perspektiv på hvordan det var og er i Japan.  Vi kan se hvordan bordene vokser seg opp fra gulvene, vi kan se utbyggingen av Shinkasen, vi forstår litt om hvordan skolen og familiene fungerer og mye av maten kjenner vi jo her også.

Fint fortalt om hovedpersonens første forelskelse.

Boken er på 406 sider og er ganske diger.  Slike tilbake til fortiden-resiser kan jo alle > 14 år gjøre seg - og jeg gjør det stadig.  Så for meg er dette en gripende bok.

Bok - Kanikosen eller Krabbeskipet av Takiji Kobayashi

En proletarroman fra 1929 med klart klasseperspektiv.  Hvorfor skal jeg oversette noe slikt lurte oversetter Magne Tørring på.  Grunnen er at boken har fått en renessanse i Japan og solgt utrolig godt.  Ungdom kjenner seg igjen i hard utnyttelse av arbeidskraft.  Om de litterære utfordringene, historien til forfatteren, det politiske klimaet før og nå står det massevis av i boken og det er det oversetteren som har skrevet.  Veldig interessant.  Selve historien er skrevet uten bruk av hovedperson, men noen personer går igjen i fortellingen, men historien er kollektivistisk slik den politiske kampen skal være.  Det er nevnt et slikt eksempel fra europisk litteratur (Emilie Zola) og jeg kommer på et eksempel på en bok fra USA: Ferris, Joshuas Så kom vi til slutten.  Det er også en kollekvistisk bok skrevet i vi-form.

Handlingen i boken er svært brutal og samtidig veldig nøkternt skrevet.  Her er det ikke vakre skildringer av livet til sjøs.  Selv med så få virkemidler kommer dramatikken godt frem. En fin liten bok på 187 små sider, inkludert forord og fyldig etterord.  Får flott plass ned i en anorakklomme. På en måte nær en perfekt bok - ikke for lang, kompakt skrevet, interessant og med et tydelig budskap.  Det siste kan kanskje irritere litt.
		Anbefales.

Skitur - Toppturer fra Hallingskeid med turlaget 28.-30. jan 2011 - del II

Middag og kveldsunderholdning.  Nydelig middag - takk til kokkene.  Underholdningen utover kvelden gikk ut på å diskutere faget psykologi og litteratur.  Var litt sliten etter turen i stormen og tung middag.  Burde tatt en kveldstur og sett på stjernene.  Denne kvelden var jeg unormalt sosial etter at jeg fikk lest ferdig Krabbeskipet - Kanikosen av Takiji Kobayashi.  I samtale med en master i litteraturvitenskap glemte jeg helt navnet på et litteraturtidsskrift, men nå vet jeg det: Kraftverk.

Stod tidlig opp idag også og leste ferdig den andre boken jeg hadde med, Min fjerne barndomsby av Taniguchi, Jiro.  Idag var vi en skitur opp Buadalen i retning mot Osa.  Samme vei som jeg to ganger har slept med meg en terrengsykkel for å sykle akkurat til Osa.  Fikk høre om nederlenderne som drev kafe i Osa og om gåturen dit av en av de andre turdeltagerne.  Det høres ut som en fantastisk god ide å ta det som en gåtur, men jeg har ikke gitt opp sykkelprosjektet heller.  Turen idag var ikke i så dårlig sikt og tankene fløy ikke så langt. 

På vei ned fikk jeg testet at mine nye ski og mine nye skisøvler fungerte.  Fikk ikke helt kontroll på skiene og fikk vite av turleder T at det var ikke noe galt med utstyret, så konklusjonen var lett å trekke: manglende trening.  Noen timer i snestorm og med omtrent null sikt, akkurat ideelle forhold til å trene seg til å bli flink med telemarksvinger.  Så jeg la skylden på sneen.  Litt for kornete og litt for vekslende.  Men klart jeg må trene mer - under all slags forhold. Klarte å innbille meg selv at jeg hadde det travelt med å nå toget, men hadde billett til et tog som gikk en time senere.  Mens en del av oss ventet på toget snakket vi også om litteratur og jeg fikk benyttet anledningen til å skryte av Kirino.  Til min store overraskelse ble japansk film også nevnt, tenkte på Kurusawa, men det var faktisk anime som ment.  Det er i en tunnel som også er stasjon at man møter mennesker som ser anime.  Kan opplyse om at de filmene vi snakket om er laget av: Hayao Miyazaki. På toget var det veldig fullt - for en gangs skyld var det ikke bløff.  Konduktøren sa surt at jeg hadde billett en time senere.  Noen av oss fant en slags plass i kafevognen.  Siden jeg hadde lest ferdig bøkene jeg hadde med så ble det til at jeg leste aviser og snakket med mine nye turvenner.  I aftenposten leste jeg om tegneserier på lesebrett og om at dette tilførte mediet en ny dimensjon - og det tror jeg på. Turen hjem gikk helt greit og i Bergen regnet det.

Skitur - Toppturer fra Hallingskeid med turlaget 28.-30. jan 2011 - del I

Toppturer med utgangspunkt i Hallingskeid var jeg med på for to år siden.  Begge turlederne kjenner jeg godt fra andre turer.  Turen opp med toget gikk helt greit.  Jeg møtte noen på toget som skulle på kite-festival på Finse.  De var litt nysgjerrige på hva jeg skulle og hvem jeg skulle være med.  Så jeg fortalte at jeg var med turlaget.  Den ene sa at lederen for turlaget kjente han godt fra skolen og at det var en veldig grei fyr.  Ja, jeg har kjent ham siden han ble født, sa jeg.  Og han er min bror, men han er ikke leder for turlaget lengre.  Heldig at jeg sa han var grei, sa han selvsagt da.  De bød meg øl (som jeg takket nei til) og snakket litt om vinden som var meldt, om kunsten å bruke drage og slikt.  Ikke minst understreket de hvor gøy det var.  Jeg leste litt i boken jeg hadde med (egen post senere), ble søvnig og sovnet.  Våknet opp igjen ved Myrdal.  Mine nye reisevenner sa at de ville ha vekket meg før Hallingskeid - og det var jo snilt.

På Hallingskeid fikk jeg for første gang prøvd mine nye ski - noen hundre meter ned til hytten.  Det var mørkt og jeg brukte hodelykt.  Inne i hytten ble vi presentert for morgendagens turmål og hverandre.  Også nå ble det nevnt at det ville bli mye vind.


Lørdag stod vi tidlig opp for å komme oss ut til det ble lyst - ingen illusjoner om en soloppgang denne morgenen.  Vinden hadde blåst friskt hele natten - ute var det overskyet og sikt rundt 15 meter.  Vi gikk oppover mot Skummanosi.  Stadig så jeg opp og det så ut til å lysne syntes jeg.  Vi gikk i kraftig medvind og negativt tenkende som jeg er, tenkte jeg at det blir en veldig motvind tilbake.  Mens jeg går slik i null sikt med to foran meg, forsvinner plutselig fremtst person.  Helt vekk.  Rart, tenker jeg, han var der jo for et øyeblikk siden.  Han falt ned fra en skavl og lå en meter nedenfor.  Gikk helt greit, litt jobb for ham å komme seg opp igjen.  Rett før dette skjedde fikk jeg disse merkelige synene som jeg får i ingen sikt, tankene vandrer og jeg er definitivt ikke tilstede i eget liv.  Tenkte på hva som kom først av fysikk eller forelskelse.  Mer spesifikt, hva som kom først i mitt liv: interesse for faget fysikk eller opplevelse av forelskelse.  Etter at vi plukket opp skavlsurferen og gikk videre, fant jeg svaret på dette.  Men jeg skriver det ikke her, kanskje jeg lager en egen post om det.  Vi spiste lunch under en fjellvegg og fortsatte enda lengre i medvinden.  Av og til var den så sterk at jeg holdt på å miste balansen.  Da vi kom rundt fjellet, fikk vi motvind (overraskelse!) men da skulle vi nedover.  Mange syntes det var bitende kaldt og måtte låne forskjellig utstyr som ekstra luer og slikt av turlederne.  Vel nede i hytten var alle enige om at det hadde vært en frisk tur.

Spinning - årets siste spinningtime

Medlemskapet mitt hos Sprek og blid går snart ut.  Derfor vil jeg sannsynligvis ikke spinne mer iår.  Men sykle vil jeg gjøre.  Dette var på andre måter også en spesiell treningsøkt, ny trener eller instruktør med nytt program iallefall i forhold til de andre spinningtimene jeg har vært med på.  Vanligvis er det litt pulsmåling og litt film.  Instruktøren pleier å skifte mellom de to lerretene.  Denne gang var det bare pulsmåling mens instruktøren hadde en liten skjerm fremme hos seg selv hvor han så på tur over vikafjellet.  Snart fikk jeg bekreftet følelsen av at instruktøren dro på Vikafjellet og lot oss være igjen på Paradis.  Han kunne si i rask rekkefølge: Pause om 3 minutter, pause om 5 minutt, pause om 2 minutter.  Når så pausen kanskje skulle ha vært, så sa han: Kom igjen.  Etterhvert ble det mye med minutter og Kom igjen og pauser.  Hva gjør man når feltet stikker av?  Eller kapteinen?  Man tar inn på nærmeste bollebutikk, drikker litt te og tar det rolig.  Tilfeldigvis hadde jeg med en termos med te (ikke så veldig tilfeldig, hadde tenkt å drikke den på slutten av timen), så jeg spant avgårde på lavt turtall og drakk grønn te.  Jeg var ikke den eneste som hadde helt avvikende rytme, la jeg merke til der jeg satt på spinningsetet mens de andre sto.  Savnet virkelig filmen, så på tennisspillerne og tankte på kafe, sykkelturene i sommer, men fant ingen som helt passet til situasjonen.

Pleier ikke å kommentere lyden, men denne gangen var den vond, det skurret i venstre øre.  Etter en og en halv time var vi kommet like langt (selvsagt) og kunne puste lettet ut.  Like greit med en slik nedtur siden det var siste gang.

Ukebladet Tara - Test deg selv: Er du tilstede i eget liv?

Var på vei til tannlegen og ukebladet Tara dukket opp.  Det viste seg å være fra 11 november 2007.  Ukebladet kommer riktignok ikke fra tannlegen (han skal ikke beskyldes for det).  Ble litt fascinert av overskriften og tok selvsagt testen.

Jeg kom midt imellom ikke tilstede og fullstendig tilstede og får følgende gode råd:
Begynn å øve opp din oppmerksomhet i hverdagen, og sett i gang med enkle øvelser som å plukke opp en stein og meditere over den.  Fokuser på hvordan det kjennes å holde den i hånden, hvilke farge og form den har.

Fantastisk råd.

Ellers så står det noe fornuftig fra min yndlingspsykolog, Åsa Nilsonne og en anbefaling av boken hennes: Hvem bestemmer i ditt liv.  Og det rådet er fornuftig.

Halvmaraton - løyperapport 22.januar

På vei til start regnet det tett og jeg så at langs løpstraseen ble is hakket vekk og det ble strødd med sand.  Jeg hadde godt med regntøy og ull det var rundt 3 grader.  Som vanlig la jeg meg helt bakerst og klarte å holde følge med noen et stykke.  Denne gangen løp Rolf fra meg allerede ved 3 km mot tidligere 4.  To andre jeg løp med, løp fra meg ved Hamre bro.  Her så jeg svanene som jeg hørte den gangen jeg gikk skitur i våt sne (se tidligere innlegg).  Det var over 20 hvite svaner og 7 grå.  Etter broen løp vi langs Kalandsvannet og her var det mye is i løypen.  Hele vannet lå i tåke og jordene var islagte.  Tenkte på at dette er sikkert fine motiver å ta bilder av.  Ved vending så jeg at jeg ikke var sist.  Det var en bak meg.  Tilbake ved Hamre bro merket jeg at jeg begynte å bli stiv og lurte på om jeg ville klare å løpe hele veien.

Etter kakestoppet på Stend måtte jeg gå en og annen meter + bakken opp til Fana stadion.  Inne på stadion hørte jeg over høyttaleranlegget mye snakk om at helmaratonerne snart var ventet i mål.  Satte opp farten slik at ikke de skulle klare å slå meg (det har skjedd før) med å løpe over dobbelt så fort som meg.  DET klarte jeg med noen minutter.  Da var jeg ganske våt og heldigvis ikke kald.  Det hele tiden - all den fine sneen forsvinner her i lavlandet, tenkte jeg, men legger seg i fjellet.

Ser av resultatlisten at det faktisk var to med dårligere tid enn meg.  Neste gang skal jeg klare målet mitt om å løpe hele veien...

Ingen bilder av meg, men her kan man se litt om hva slags forhold det var i løypen:
http://www.kondis.no/loeyperekord-i-maratonkarusellen.4875342-127705.html

Musikk - Gorillaz: demon days og litt mimring om Pink Floyd: The wall

På min gamle Nakamishi (fra den tiden hvor CD-spillerne ikke hadde tid nok til stort annet enn avlesing) fikk jeg til slutt spilt Gorillaz og det er jo en variert og ganske så fin CD.  Noen sanger er bevisst naive, noen er det lagt inn bevisst irriterende lyder som klikke-, telefonlyder og støy.  Husker at Pink Floyd også hadde det på sitt legendariske The Wall men det var imellom sangene ikke inni sangene.  Ikke alle sangene er like bra.  Ble litt fascinert av konseptet bak Gorillaz - verdens første virtuelle rockeband. 
http://no.wikipedia.org/wiki/Gorillaz

Har vel sett noen av videoene tidligere, men jeg liker best å lage meg mine egne bilder - så derfor hører jeg på CD.  Merket godt det da jeg så Cardigans Favourite Game - den videoen var ikke slik jeg hadde tenkt at den skulle være.  Stakkars de som så videoen først - får forstyrret musikkopplevelsen sin av tanker om biler som villkjører.  http://www.youtube.com/watch?v=hMH5_pyiFg0

Når jeg gjenhører The Wall tenker jeg av og til på filmen, men jeg tenker mest på hvor jeg var da jeg spilte musikken fra kasettspilleren min.


http://no.wikipedia.org/wiki/The_Wall

Biblioteket * hyllest

Siden jeg som liten ble tvangsplassert på biblioteket, har jeg likt meg på biblioteket.  Det var før jeg begynte på skole og mens min mor var hos frisøren eller hva det nå var.  Jeg fikk lånekort før jeg var gammel nok siden jeg allerede den gang var en slik god "kunde".  Idag kjenner jeg godt de som arbeider på biblioteket på Nesttun og det er greie mennesker alle sammen.  Siden jeg gikk på skole i byen brukte jeg biblioteket i sentrum mye og jeg har mange fine minner fra de gangene jeg enten alene eller sammen med noen leste aviser eller hørte på musikk der.  Det ble ikke så mye lytting til musikk for det var stort sett klassisk de hadde og det var ikke jeg så interessert i den gangen.

Idag var jeg på biblioteket for å levere tilbake the Stranglers cd'ene jeg hadde lånt (se tidligere innlegg).  En ung hyggelig og smilende bibliotekar spurte om jeg skulle oppleve Stranglers på Bergensfest.  Klønete nok sa jeg at jeg ikke visste at de skulle spille, men at da måtte jeg jo det.  Og så la jeg til at jeg likte dem bedre før, hvorpå hun intelligent nok svarte: Det er ikke mulig å skru tilbake tiden.  DET har hun helt rett i.  Rett etterpå spør hun:
- Jeg har elsket deg så lenge, skal jeg fornye den?
- Hva? Nei, ikke nødvendig, jeg har den med.


Da jeg skulle låne en Gorillaz CD som erstatning for stranglers til bilen, oppdaget jeg at lommeboken min var borte.  Denne gang var det en ung, mannlig og også hyggelig bibliotekar som forsøkte å hjelpe meg.  Han ville så gjerne låne meg den CD'en, så han spurte om jeg hadde legitimasjon.  Da hadde jeg allerede slått fast at skjebnen vil ikke at jeg skal lytte til Gorillaz (forøvrig ikke så dumt av skjebnen) og gitt opp.  Akkurat da jeg forklarte at legitimasjonen var nok også i lommeboken og ville gi opp, kom den første bibliotekaren og sa at jeg hadde jo levert noe.  Slik var jeg altså identifisert - så jeg fikk med meg Gorillaz.  Og fant lommeboken i bilen...

Grunnen til at skjebnen godt kunne ha droppet Gorillaz CD'en er at den er kopibeskyttet (teknisk sett egentlig ikke en CD men en silikonplate med lydspor) og uspillelig i CD-spilleren min.

Spinning - årets første spinningtime

Var litt spent på hvordan formen var etter jul.  Har ikke syklet siden før jul og har knapt løpt.  Men det gikk greit.  Full sal og mange spreke mennesker.  Syklet først i rolig tempo og økte litt etterhvert.  Vi har felles pulsavlesing så alle kan se hvordan man ligger an i forhold til de andre på et lerret.  Så på pulsen at formen ikke var så dårlig som jeg fryktet.  Denne gang var det film fra syd-Afrika og fjellene ved Åndalsnes - samme sted som jeg syklet Viking tour ifjor sommer.

Ble veldig svett og følte at det var godt å få syklet litt igjen, bør sikkert sykle mer.  På lørdag er det halvmaraton så får vi se om det var lur trening.

Bok - Banana Yoshimoto: Amrita * sluttrapport

Viser til tidligere innlegg om denne boken.  Til slutt ble jeg ferdig en morgen jeg ikke fikk sove.  Helt i slutten hadde forfatteren er frisk uttalelse: Nå har jeg lest korrektur på denne boken og jeg håper jeg ikke skriver en så lang bok en gang til.  Og det er jeg helt enig i.  Det var en del fine ting i boken spesielt hvis man er interessert i mystikk.  Jeg er ikke det og tenkte at mystikk er enkelt å produsere rent litterært.

Jeg synes det var interessant med hovedpersonen som tidlig får vite at hun er halvt død.  Da tenkte jeg, sikkert vestlig fordom, at hun var snart død.  Vet ikke om jeg ødelegger veldig ved å avsløre at det var helt feil tenkt.  Mot slutten er så mange personer blitt introdusert at hovedpersonen må få en mengde brev fra alle som har hatt noe som helst å si, om hvordan de har det nå.  Og forfattervennen skriver selvsagt en bok med samme tittel som boken jeg har lest, det blir forklart hva Amrita betyr, og metaboken er med samme handling.  Kunne vært fikst - var bare kjedelig.

Filmen blir sikkert bra...

Dr. House - Sesong 7. (18:22) Knight Fall

Gårsdagens episode markerte nok en vending i historien om House.  Jeg syntes at forrige episode var en slik episode man dytter inn imellom to hovedhistorier og det fikk jeg rett i.  Den nye historien i serien er historien om at Wilson finner tilbake til sin gamle kone og dessuten øker House medisineringen sin for smerter - forløpig bare resptfrie smertestillende.

Litt medisinske problemer med middelalderspill, mye om moral og konkurranse - fair play, om ridderskap og lydighet.  Og plutselig er ridderen - en ekte ridder (i romantisk henseende) - frisk og mange rundt ham fremstår som svikefulle og onde.

House hyrer sin gamle venn og detektiv til å finne snusk om Wilsons gamle kjæreste og får mappen hennes fra psykiatriske institusjoner.  Han forsøker også å overtale henne til å forsvinne før hun gjør for mye skade.  På slutten kaster House rapporten fra detektiven uåpnet, han er jo en ridder - og dessuten har han vært innlagt selv.

Selvsagt litt referanser til Ringenes herre og Shakespeare - se lenken.

Fransk film - Jeg har elsket deg så lenge

Jeg har elsket deg så lenge handler om to søsken etter at eldstesøster kommer ut av fengslet etter 15 år.  I begynnelsen er alt trist, men hun klarer seg ganske bra etterhvert.  Litt om søskenkjærlighet, fordommer til de som har vært i fengsel og hva fengsel gjør med folk.  Filmen er laget slik franske filmer lages, i sakte fart og med mange nærbilder.  Regissør Philippe Claudel kjenner jeg ikke fra før, men jeg mente absolutt at jeg hadde sett Juliette som er storesøsteren.  Og Imdb hjelper meg med hukommelsen, det var i Mitt liv som hus.  Hun var konen.  Hun heter Kristin Scott Thomas.

Var litt merkelig å se hvordan fargen på øynene til søstrene skiftet igjennom filmen, fra grønn og grå til omvendt mot slutten. Ikke så lett å få noe annet budskap fra denne filmen enn at man ikke skal dømme andre og tilgi.


Har klare paralleller til En ganske snill mann, men er helt annerledes utført.  Men noe likt er det, saktmodigheten, skepsisen og den kuede holdningen.

Pokemon - dagens episode

Kan ikke skrive et blogginnlegg for hver episode jeg ser (forrige ukes var tragisk), men dagens episode var forbausende bra.  Må se en del pliktepisoder før gullepisodene spretter frem.  Da tenker jeg på disse turneringene, de pleier å være sorgen og en slik episode var det forrige gang.  Noe med at Ash gav bort sin ene pokemon til en talenspeider.

Dagens episode var om noe så sjelden som moral.  De treffer en jente som kun er opptatt av pokemonens skjønnhet.  Hun er ikke opptatt av kampene til flere andres store irritasjon.  Etterhvert viser det seg at hun har fulgt andres smak og undertrykket sin egen.  Til slutt forstår hun at det er ikke skjønnhet, men nærhet til ens egne pokemon som er det avgjørende.  Og det kan skje i mange former, som ikke nødvendigvis andre forstår.  Tegningene var litt annerledes i korte deler av dagens episode for å understreke alvoret.  Litt mer tegneseriepreget.

Helt håpløst å finne ut hva dagens episode het og hvilket nummer det var på den.  TV2.no var svært lite behjelplig der.

Byliv - gågatelangs i regnvær

Etter at vi hadde spist på et ikke angitt sted på fredag kveld, gikk vi en tur i gågaten.  (Hint hint).  Hadde ikke all verdens forventninger til en gågate full av butikker etter stengetid.  Er det et sted kunsten å dyrke vindusutstillinger burde vært holdt i hevd så er det et slikt sted.  Passerte mange klesbutikker og et sted for skyting med laser - så fant vi SELVE butikken.  Pulsen økte og sluddværet gjorde med ett ingenting.  Også den solgte klær, men den solgte noe annet også.  Nemlig singelspeed sykler.  Vi så på butikken LOT333.  Fant en blogg for butikken idag: http://lot333.blogg.no/.  Her kan man se at merket på singelspeed syklene er Pasley, med hjemmeside: http://www.pashley.co.uk/.  Kan jo lure på hvor lurt det er å kjøpe en sykkel i klesbutikk, men dette ser ut til å være sykler som ikke trenger all verdens vedlikehold.  Dette virker som det er robuste og solide sykler.  Virkelig nydelig er det at noen av syklene er utstyr med det berømte, klassiske innvendige giret Sturmey-Archer.

Så nå har vi en singelspeed butkk i Bergen og det er virkelig flott.

Uteliv - På restaurant

I kveld var vi på restaurant.  Omtrent ingen folk i lokalet så vi kunne velge fritt hvor vi ville sitte.  Vi valgte et sted med god utsikt til gateplanet og uten stikkende lys som finnes nesten overalt.  Spot - som de kalles.  Servitøren var en ung dame med godt humør.  Fortalte at hun nettopp hadde kommet tilbake fra ferie og var ikke helt oppdatert.  Oppriktig lei seg virket hun for at torskemiddagen var utsolgt.  Da hun fikk spørsmål om kalvekjøtt, viste hun på sin egen kropp hvor kjøttet kom fra.  Hun tok ut glass og bestikk som vi ikke hadde bruk for med et livlig TJOHEI.

Da hun kom med helt feil type grønn te til meg, måtte jeg påpeke det så vennlig, hyggelig og korrekt jeg kunne.  Med et veldig smil kom hun tilbake med riktig te - og alt var iorden.  Maten var flott.  Utenfor så jeg den ene flotte sykkelen etter den andre suse forbi i regnværet, jeg ble rent rørt av at de tør å sykle i mørket.  Mange av dem uten hjelm.  Samtalen var fin og hyggelig - slik det er når foreldre går ut alene. Teen ble fort drukket opp - og jeg fikk mer med en gang. 

Utenfor ser jeg et merkelig opptrinn.  En drosje med to passasjerer i baksetet stopper.  Døren på høyre side blir stående åpen mens passasjeren på venste side betaler sjåføren.  Jeg ser tydelig at sjåføren forsøker å få en av dem til å lukke døren på høyre side uten at dette skjer.  Tydelig irritert ser jeg at sjåføren går ut og lukker igjen døren.  Det er mulig at de var fulle, men uansett uhøflig og merkelig oppførsel av passasjerene.

Etter en stund var vi ikke lengre alene i fløyen vår, det kom andre gjester litt lengre bort.  Etter enda litt te, benyttet vi anledningen til å se på kunsten ved doene.  Jeg likte nummer 14 best, men ikke så godt at jeg vil kjøpe det.

Servicen var underholdende, maten var fin og teen varm.

Hvor det var og hva vi spiste? Ja, slik går det når jeg skriver restaurantspalte - ser på sykler og servitører.  Kanskje er det mange nok hint til å gjette stedet, men ikke til å gjette hva vi spiste.

Sneen som falt ifjor - Gulbotn - Totland 9. januar 2010

For et år siden, 9. januar, foretok Øistein, Harald og jeg den legendariske turen Gulbotn - Totland. Det var nydelig vær og ganske kaldt. Vi startet i mørket og sluttet i mørket. Full utnyttelse av dagen. Ikke så mye vits i å skrive om en så gammel tur. Jeg har ikke skrevet om den i den gamle bloggen heller. Derimot er det alltid fint med skibilder. Så her kommer de.

Skitur - Bontveit mot Tverrmeisa

Fikk pakket sekken og fikk med meg ski-, -staver, -sko og gamasjer og kjørte mot Bontveit.  Da jeg var kommet til Hamre bro stoppet jeg for å finne frem the Stranglers CD'en som jeg hadde hentet på biblioteket tidligere på dagen.  Da jeg stoppet og gikk ut av bilen, hørte jeg noen underlige hyl fra bak busstoppet.  Først tenkte jeg på hester, så på hunder og så forstod jeg at det var svanesang.  Nede på vannet svømte og sang 7 nydelige svaner.  Et pent bilde å ta med seg videre.

Så med svaner på sinnet, Stranglers på stereoen, ski i bilen suste jeg avgårde i et snedekket landskap.  Jeg følte meg lys til sinns, temperaturen var +0.5 og jeg tenkte at det sikkert ville bli kaldere lengre opp.  Mer sne var det ihvertfall, massevis av sne.  Men temperaturen steg, før den begynte å synke, så det var bare 0 grader på Bontveit.  Tok på meg mine korte og smale turski ved porten som var helt nedsnedd.  Skrudde av hodelykten og gikk under de svært så snetunge granene.  Prøvde med blå smurning, men det var altfor glatt, så jeg skiftet til feller.  Hørte med jevne mellomrom tunge drønn av sneen som falt ned fra trærne like ved meg.  Det sluddet lett.  Gikk i et gammelt spor et stykke opp retning Dyrdalen, men rett etter krysset stoppet sporet.  Tok derfor veien opp mot Sletteggen, men også her stoppet sporet like etter.

Noen må jo gå først så jeg fortsatte i den tunge sneen opp den bratte bakken.  Gikk forsåvidt greit for jeg hadde jo feller, men sneen la seg oppå skiene og jeg sank nedi en halv meter for hvert skritt jeg tok.  Så det var tungt.

Da jeg kom opp på toppen av bakken gikk jeg litt lengre og snudde.  Det ble ingen susing nedover.  Sneen var for tung og jeg klarte ikke å flyte oppå den.  Flott å få testet utstyret og forhåpentligvis blir det mange flere skiturer i nærmiljøet neste ukene.

Tilbaketuren var selvsagt akkompagnert av Stranglers, hørte omigjen Walk on by.  Passet fint til sneen, merkelig nok.  Akkurat som den hadde passet til svanene som sang, oppover.

Dr. House - Sesong 6. (17:22) Lockdown

Medisinsk kjedelig episode.  Et prematurt barn blir borte, hele sykehuset stenges og alle må bli hvor de er.  Omtrent som i bankranfilmer.  Hva gjør usanerne når de blir tvunget til å ikke gjøre hva de egentlig skal?  De kan jo selvsagt snakke, sove, kjede seg, slåss og så videre.  Kommer tilbake til hva osv er for noe.

Men det er en ting usanerne av alt i verden vil unngå og det er tredje aktivitet, nemlig å kjede seg.  Så de tar dop, slåss, krangler og snakker ut med den de tilfeldigvis er in nærheten av.  En slik episode er ikke enkel å lage bra og jeg kan ikke si at denne her var spesielt bra heller.

Episoden fungerte som et tilbakeblikk på det som har skjedd tidligere i serien.  Mye av det som kommer frem er blitt vist tidligere.  Heldigvis ingen flashbacks.  Takk.  Ble litt rørt av Camerons farvel.  Ellers syntes jeg de andre situasjonene var kjedelige.  Spesielt den med den døende mannen.

Barnet blir funnet i god behold, den døende dør.  Sykehuset åpnes og alle har lært seg selv å kjenne - tror de.  For det er nettopp det usanerne frykter - å bli kjent med seg selv.  Da må man holde ut kjedsomhet.

http://en.wikipedia.org/wiki/Lockdown_%28House%29

Turer i fjellet * lagt inn bilder på noen turer

Disse turene er:
http://jgrieg.blogspot.com/2010/06/26-juni-tur-i-taken-til-svinningen-842.html
http://jgrieg.blogspot.com/2010/05/skitur-til-gulfjellstoppen-fredag-efter.html

Musikk * The Stranglers: Walk on by

Det er sagt mye morsomt om å få en sang på hjernen.  Vil ikke si at jeg har fått DET, men jeg kom iallefall til å tenke på The Stranglers' Walk on by (egentlig laget av Dionne Warwick).  Prøvde å finne en brukbar versjon på youtube, uten å lykkes.  Så nå har jeg bestilt den fra biblioteket.

Husker at låten hadde den riktige subbete takten som jeg en gang likte så godt.

The Stranglers var en gang min yndlingsgruppe og jeg ser at de har gitt ut mange plater etter at jeg gav dem opp.  Og hvorfor gjorde jeg det: Det var introduksjonen av blåseinstrumenter!  Likte veldig godt den tøffe bassrytmen sammen med det spinkle orgelspillet.

The Stranglers laget også en flott video av denne låten som det het den gangen.  Denne kan man se (med dårlig lyd) på youtube. 

Få tak i en CD og hør på de eldste platene deres.
http://en.wikipedia.org/wiki/The_Stranglers

Bok * Banana Yoshimoto: Amrita * løyperapport

Når jeg ikke får sove leser jeg litt i denne japanske boken.  Egentlig hadde jeg tenkt å vente med blogginnlegget til jeg hadde lest den ferdig, men siden det tar så forferdelig lang tid, kommer den nå.

Boken er oversatt fra japansk til engelsk.  Yoshimoto er en kjent, ung forfatter (i Japan).

Denne avviker fra mange andre japanske bøker med at den ikke har skiftende perspektiv.  Alt er sett igjennom en jeg-person.  Boken handler selvsagt om henne, hennes opplevelser, hennes familie og inneholder mye mystikk.  Det er spøkelser, forutsigelser og magiske evner skrevet på en lett og jordnær måte.  Grunnstemningen i boken er fin.  Inneholder ikke så mye om det strebeske og ordentlige som man kan lese om i andre bøker.

Også i denne boken kommer det frem hvilken forskjell det er på japanerne og de andre.

http://en.wikipedia.org/wiki/Banana_Yoshimoto

Verdibørsen - 8. januar 2011

Nok en flott sending fra verdibørsen.  Først om hvorfor kopterne i Egypt var utvalgt som ny fiende av Islam.  Lærte mye om kopterne og hvordan utviklingen blir stadig verre for minoriteter i noen muslimske land.  Fortsatte med om islamsk samlivsspalte på internett.  Godt og interessant.  Avsluttet med verdien av trendforskning.  Denne siste ble presentert veldig saklig og svært faglig.  Syntes de to professorene hadde ganske lik stemme, men den ene syntes jeg jevnt over var ganske flåsete.  Da han for eksempel sa at hvis man ekstrapolerte data for høyden til rekrutter, så ville man kunne komme til at disse ville bli over 3m i fremtiden.  Veldig tydelig om forskjellen på intensjonelle handlinger og fremskrevne handlinger.  Interessant men litt lettvint.

Film - When you're strange - doumentarmusikkfilm om Jim Morrison og the Doors

http://whenyourestrangemovie.com/

Flott film om Jim Morrison hans vei til stjernene og tilbake.  Jim er veldig kjent for graven sin i Paris og for å være med i 27-klubben.  Han var en veldig begavet musiker og tekstforfatter.  Dokumentarfilmen er slik den skal være, mye musikk, få intervjuer og mye historie.  En underfortelling med Johnny Depp binder det hele sammen.  Helt på slutten blir det forklart hvor store the Doors fortsatt er.

Jeg hører fortsatt på dem og husker godt første gang jeg hørte the Doors som ung student.  Da tenkte jeg at dette er fine saker - og det er det fortsatt.  Anbefales hjertlig - bedre enn den forrige filmen jeg så om Jim.

Filmen er laget Tom DiCillo.

http://en.wikipedia.org/wiki/27_Club

http://www.imdb.com/title/tt1333667/

Dr. House - Sesong 6. (16:22) Black Hole

Flott episode - fikk se både animert astronomi og hallusinasjoner.  Fiks kobling mellom subplottene: Taub skal overbevise sin kone om at han ikke er utro og dr. Wilson skal kjøpe møbler som :reflekterer hans smak.

House har sluttet å skrive på tavlen, hører mer på andre, men kan fortsatt være sarkastisk og leke med sine medarbeidere.  Dagens sak er tatt fra en jente som får et illebefinnende mens hun ser på en film om universet på en 360 grader skjerm i taket sammen med sin kjæreste.  Hun skal studere fysikk ved Harvard, drikker vodka og kliner med kjæresten sin, samtidig som de diskuteter hennes reise.  Altså er hun både intelligent og opprørst foruten indikasjon på seksuelt frigjort.

Dialogene denne gangen synes jeg var riktig fine, ikke så mye ble sagt eksplisitt og mange av replikkene var flertydige.  Selve sykdommen og sykdomsforløpet var som vanlig, man kan bruke en klokke å se når komplikasjonene oppstår.  Og så var det jo veldig fint å se astronomianimasjonen.

På slutten av episoden får vi se et Hammond B-3 organ som House fornøyd spiller "A Whiter Shade of Pale" av Procol Harum.  Dette gir en helt spesiell stemning - for orgel er fint.  Følg lenken under for å se et bilde av et slikt B-3 orgel.


http://en.wikipedia.org/wiki/Black_Hole_%28House%29

Film - En ganske snill mann

Spenningen i norsk film er: Når dukker Axel Henie og Bjørn Sundquist opp?  Svaret for denne filmen er 40 og 14 minutter.  Hovedpersonen, Ulrik, kommer ut av fengslet etter 12 år - han er spilt av Stellan Skarsgård.  I begynnelsen virker han veldig tafatt og stakkarslig, men han treffer etterhvert mange som vil hjelpe ham på alle mulige måter, samtidig dras han inn i intrigene i den "vanlige" verden og det ser ut til å gå riktig ille.

Filmen er regissert av Hans Pettter Moland som gymnaslærer Pedersen.  Andre kjente skuespillere som er med er Bjørn Floberg kjent som politi i Varg Veum filmene.

Til tider litt morsom, fin stemning og grei slutt.  Filmen er spilt inn i Oslo da det var så kaldt ifjor - så det er massevis av sne - folk som fryser og litt øsende regn.  Virkelig stemningsfullt.

http://www.imdb.com/title/tt1386683/

Løp: Vinterkarusellen fjerde løp 2010-2011 - 3. januar

Løp med ullstillongs og noen hundre andre spreke mennesker på glatt og vått føre.  Heldigvis startet det ikke å regne.  Jeg løp bare 5 km denne gangen og tenkte på Kais hus hver gang jeg løp eller gikk forbi stolpen hvor jeg pleide å vinke til ham.  Det var mørkt og +2 grader med antydning til regn i luften.  På grunn av føret ble vel ikke tiden noe særlig.  Ble våt, men ikke kald på bena.  Hørte at noen løp med piggsko, men det var det egentlig ikke behov for.

Film - Marie Antoinette med Kirsten Dunst

Rulleteksten i rosa i starten er akkompagnert av musikk som helt tydelig ikke er tidsriktig for slutten av 1700-tallet.  Musikken er såpass interessant at jeg blir seende på det som stort sett viser seg å være oppvisning av kjoler og fordums luksus.  Blir etter en stund lei og tar en pause.  Kommer tilbake da det viser seg at Marie Antoinette ikke klarer å få barn på forventet tid.  Hun hiver seg da ut i en sko- og spiseorgie med musikk av Susie and the banshees - merkelig synes jeg og blir sittende å se enda mer kjoler og luksus, denne gang med kostymeball.  Til slutt kommer omsider det berømte sitatet og så kommer revolusjonen.  Essensielt en stort sett kjedelig film med til tider bra musikk.  Men det var en interessant vinkling til et historisk tema.  Det skal regissør Sofia Coppola ha takk for.

http://www.imdb.com/title/tt0422720/
http://www.imdb.com/title/tt0422720/soundtrack

Film - Rise of Darkrai

Første nyttårsdag klokken 0800 viste TV2 pokemonfilmen "Rise of Darkrai".  Jeg fikk bare sett halve, men det var interessant nok.  En hel by var blitt flyttet til en annen dimensjon hvor to store pokemon kjempet en veldig kamp som så ut til å fortære byen omtrent slik kreft fortærer mennesker.  Heldigvis blir byen reddet av Ash og hans pokemoner - byen blir også transportert tilbake til riktig dimensjon.  Litt synd jeg ikke fikk sett hele.  Merker at den underliggende spenningen som var mellom Misty og Ash ikke finnes mellom ham og hans nye kvinnelige følgesvenn Dawn. 

Var litt spent på hvordan DET skulle løses - og løsningen ble at Misty gikk ut av historien så lenge.  Synd fordi da ble det kjedeligere.  Sannsyligvis blir Ash aldri gammel - og vil aldri gifte seg med Misty... :(

  http://www.imdb.com/title/tt1226251/
 http://en.wikipedia.org/wiki/Pok%C3%A9mon:_The_Rise_of_Darkrai

Gåtur på vinterføre - Strandafjellet og Helldalsåsen

Gikk på tur med mine venner Thor Christian og Hermann opp til Strandafjellet med start ved 'Nye Hordaheimen'.  Det er første gang jeg gikk dit.  Jeg har mange ganger gått nesten samme vei opp til toppen av Løvstakken.  Mange steder var det veldig glatt for det regnet mye igår, men fortsatt var det litt sne igjen.  På stien lå det for det meste slaps som var nesten stivnet.  Mulig å gå med fjellstøvler om ikke helt enkelt.  Flott utsikt ved flaggstangen på toppen av Strandafjellet (ikke flagg - selv om det var flaggdag idag).  Fin tur og litt vind på toppen.  Tok pauser ved Kåken og på en utsiktsbenk på vei ned.  Etterpå serverte TC te hjemme hos seg (= Nye Hordaheimen).

Deretter var det den årlige turen med min studievenn Knut denne gang fra Birkelundstoppen.  Vi gikk på fortauet inn til Sædalen og tittet på den nye skolen innerst i Sædalen.  Vi så også på nyoppførte boliger - det er endringer for hvert år vi tar tur i området.  Vanligvis går vi opp til Nubbevannet ovenfor Natlandsfjellet, men der var det nok for glatt denne gangen så vi hadde ikke så mange høydemetre iår.  På toppen av Helldalsåsen så vi litt på utsikten mot øst.  Noen steder var det forferdelig glatt.  Var heldig og fikk se solen over Nordåsvannet.  Jeg snakket om Dirac og fortalte anekdoter fra livet hans - basert på boken "The strangest man" av Graham Farmelo.

Hedning før og ikke nå

Rundt 1980 og noen år fremover var jeg medlem av Det norske hedningesamfunnet.  Den gang ble betegnelsen hedning ansett for å være noe i nærheten av satanist og betegnelsen i seg selv var svært provoserende.  At det var provoserende å kalle seg hedning var helt OK for meg, men jeg var egentlig bare ateist.  Jeg kledde meg aldri ut i forskjellige kostymer slik andre i 'samfunnet' gjorde.  Jeg solgte avisen til Hedningesamfunnet "Tro Det" og var aktiv med å diskutere på Sundt hjørnet lørdag formiddag.  Leste en mengde religionskritiske bøker og satte med godt inn i forskjellige religioner og grener av kristendommen.    Som hedning trodde jeg på mye rart, jeg surret rundt i villmarkern, nå har jeg kommet et skritt videre.

Jeg syntes ateisme var helt grei som forklaringsmodell (= vitenskaplig forståelse), men ikke som utgangspunkt for moral.  Men jeg var veldig fascinert av muligheten for å bygge seg selv en moral basert på fornuft og humanistiske prinsipper.  Gjennom diverse tilstelninger fikk jeg innblikk i hvilken moralsk plattform mine med-hedninger hadde fått bygget seg, og jeg må si at jeg fortsatt ikke er så imponert over disse byggverkene.  Kan blant annet nevne: Røking av hasj, triks for å fjerne kristne ansatte fra barnehager og barneskoler (planting av pedofilirykter) og en hjemmelaget seksualmoral som jeg aldri helt forstod (en utvidelse av kampsonen som Michel Houellebecq kaller det) og personlig tilpasning til røkeforbud på et landsmøte.

Var med på 'dype' diskusjoner om strategi (provokasjon, hvor mye og hvordan), om hvor dumme de kristne er (lite intelligente, uvitenskaplige og så videre), hvor kvinne-, homo-, seksualfiendtlige kirken og de kristne var, om hvor mye de liberale kristne misforstod (selvsagt var det de konservative som leste rett!), om hvor lite tolerant kristendom var og så videre. Var med på å demonstrere mot 18 års aldersgrense for filmen Life of Brian.

Traff mange hyggelige, underholdende og oppriktige mennesker i hedningesamfunnet - også noen som hjalp meg med husrom i Oslo en kort periode og det er jeg glad for den dag i dag.  Til slutt ble jeg kibbet ut fordi jeg ikke delte den snirklete formuleringen i formålsparagrafen.  Tror paragrafen er blitt endret, idag lyder den slik: 

"
Det norske Hedningsamfunn vil arbeide for erkjennelse av menneskers egenverd og samhørighet. Vi vil arbeide for frigjøring fra autoritære religioner og trosretninger som reduserer og splitter mennesker, som hevder at vårt menneskeverd avgjøres av vårt forhold til en gud, og som hemmer tanker og følelser med sine dogmer og normer. Vi vil arbeide for livssyns- frihet og motarbeide livssynsdiskriminering. Spesielt vil vi motarbeide Den norske kirke og andre religiøse maktorganisasjoner.
"

Passasjen  'hemmer tanker og følelser' vil jeg idag, som den gang mene er tvilsom.  Visst skal følelser hemmes - akkurat hvordan skal jeg ikke kom inn på nå.  Det viktige for meg var og er at Sannhet skal komme over Følelser (=menneskers velvære).  For det synspunktet ble jeg en stund etter 1980 fjernet fra Hedningesamfunnets medlemsregister.  Greit for meg - har ikke savnet 'samfunnet'.

Grunnen til at jeg skriver dette blogginnlegget er at noen tror at jeg har akkurat de samme meningene som for 30 år siden (da jeg var medlem).  Slik er det altså ikke - idag er jeg sterkt troende og religiøs og altså ikke lengre medlem av hedningesamfunnet.  Er forresten ikke ateist lengre heller - men jeg liker og forstår dem godt.