Ikke misforstå meg, jeg har ingenting imot teater - jeg er for teater - og jeg er for teori. Jeg liker veldig godt Beckets stykke Mens vi venter på Godot.
På en nettside (http://www.teaterviter.net/hva_er_teatervitenskap.htm) fant jeg denne definisjonen av teatervitenskap:
I vår kultur definerer vi teater som at A spiller B mens C ser på.
Dette er et flott utgangspunkt. Vi startert med å anta at A og C er forskjellige personer, mens B er en rolle (kan også være en person, denne kan være rørlegger, full, sint, hest, bil). Med spiller antar jeg at det må menes later som, skal forestille eller noe slikt slik at vi ekskluderer spiller Yatzy, fiolin eller dataspill. For eksempel: Jon Eikemo spiller Jeppe for teaterpublikum i Bergen. (Veldig klassisk eksempel). Men vi kan godt anta at A og C er samme person. A spiller 'tøff' foran speilet. Eller man kan kanskje si at i dette tilfellet er C speilet. Noen kan forsåvidt godt spille seg selv også. Det skjer rett som det er på film. I det mest ekstreme tilfellet her, kan vi anta at alle er like. Grieg spiller Grieg for Grieg. (ha-ha). Vi spiller alltid oss selv for det vi tror er vårt publikum. Dette er en del av Camus Fallet så les den.
For å problematisere definisjonen enda mer, hva om A, B og C ikke er mennesker. A kan godt spille et tre, en stein, en sky eller en statue. Det betyr at B ikke behøver være et menneske (kan også være overnaturlig). Og som jeg var inne på C kan være et speil eller muligens et kamera. Kan A og C være et dataprogram? Vi pleier ikke kalle det teater, men ja, det kan være at både A og C er kunstige. Kan vi sette opp et eksperiment og kalle det teater? For eksempel: A er et elektron som spiller (gir seg ut for å være) en bølge (B) for observatøren (utfører av eksperimentet) C. Virker helt greit for meg. Som i det berømte to-spalte eksperimentet.
Og dermed har jeg funnet noe som jeg ikke har sett før, nemlig en sammenheng mellom kvantemekanikk og teatervitenskap.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar