28. juni - løping med sommerkarusellen

Løping i 20 graders varme, fint vær og litt vind. Efter helgens gåturer var jeg litt stiv, men klarte å løpe hele veien. Syklet til start og tilbake på bysykkelen min.

27. juni - Lyderhorn (396 moh) med Ørnefjell

N og jeg gikk kveldstur til Lyderhorn. Sist vi gikk kveldstur på et fjell var det Lysehornet. Så vi spøkte litt med Lydehorn - Lysehorn/Lydhorn - Lyshorn. Det var fint vær og ganske mildt. Vi hadde god utsikt til havet og flyplassen. Fjellet er tydeligvis populært område for trim, vi møtte mange i treningsdrakt. Og vi møtte Roar. Returen gikk via Ørnefjellet (fant ikke høyden) og rotet litt med stien (den går over kammen). Mens vi gikk, diskuterte vi forskjellen mellom Heroes, Lost og Battlestar Galactica. Dette er jo et veldig interessant tema så det får jeg skrive om en annen gang.

26. juni - tur i tåken til Svinningen (842 moh) og Åsen (392 moh)

Øistein og jeg dro opp til Svinningen og valgte veien om Brekke. Et ganske vanlig valg, og jeg hadde argumentert med at vi ville få solen i ansiktet når vi gikk sydover. Det var overskyet da vi startet, men de skyene skulle forsvinne. Oppe ved Brekke tok vi på regnbukse og gikk opp i tåken. Vi passerte avsatsene som jeg hadde slitt med i vinter og sikten ble veldig dårlig. På toppen var det kaldt med våt trekk. Vi hadde problemer med å finne toppen. -Se efter en postkasse på pinne sa jeg, men det ble varden vi fant først. Vi tok lunch i BUO og koste oss med gjesteboken som heldigvis ikke lå i postkassen (for den er åpen). Efter lunchen gikk på på kompasskurs over skarene ned til sadelpunktrekken. Denne veien var merket så den var enkel å se. Da vi skulle ta av for å gå ned til Åsen, måtte vi bruke kompass igjen. Et stykke ned skråningen lettet tåken og vi kunne se rett ned på parkeringsplassen og gårdene 600 meter nedenfor oss. Her var det ingen sti, men greit å gå nedover. Da vi kom ned til trærne ble det vanskeligere å finne ut hvordan vi skulle komme helt ned. Vi gikk langs en hylle og lurte veldig på hvordan vi skulle komme ned de siste 5 meterne ved sadelpunktet til Åsen. Til slutt fant vi en liten avsats i nord (husk dette, eller finn en bedre vei). Vi ville ikke esperimentere mer med veivalg og gikk ned ryggen til Åsen (vest for Tømmerdalen) og rett forbi White Lodge (referanse til Twin Peaks, som er grå) som ligger like ved elven. Da vi skulle snu nordover igjen tilbake til parkeringsplassen, kom solen frem. Turen er ikke så lang, men vi brukte 6 timer på den fordi vi lette efter farbar vei. Som jeg kanskje har sagt før: Svinningen er fjell man skal ta alvorlig, det er mange og store stup der.

Knausgård og de usynlige begrepene

Følgende er blitt påstått:
Litteraturvitenskapen mangler begreper for å takle en roman som Knausgårds...
sies av litteraturprofessor Arne Melberg. (Raskt søk på internett gir massevis av treff om dette). Tror ikke det var min oppfinnelse, men et slikt begrep finnes, og jeg synes det er ganske morsomt: "Verdens lengste blogg". Det er helt dekkende for Min kamp - serien.

Uten gir på sykkel - demonstrert idag

Når jeg sykler til jobb, skjer det ofte at noen legger seg bak meg, eller at jeg legger meg bak andre. Det har skjedd mange ganger mens jeg har syklet ss, men først idag var det en som kom opp på siden av meg og spurte om hva slags gir jeg hadde. Han ble litt overrasket over at det var ingen gir på sykkelen min. -Men du må da ha noen fremme? Nei, bare midterste er i bruk, sa jeg. Det ser ut som jeg har gir foran, arven fra den gang det var gir på sykkelen. -Hva gjør du når du skal oppover? Trår til, svarte jeg. Og det fikk jeg demonstrert opp Nyhauglia på Fjøsanger rett efter. Tror jeg fikk reklamert for friheten ved å sykle uten gir, før vi tok hver vår vei.

Lost - endelig ferdig

Kveldens dobbeltsending avsluttet en lang serie. Massevis av flash-backs samtidig med at de parallelle historiene fra parallell virkelighet fortsatte. I det ene universet samlet de gode seg, og i det andre dro de hjem eller ofret seg. De gode var gode ved at de ofret seg for andre, tenkte på andre, hadde kjærlighet til andre og til kunst eller vitenskap. Et gjennomgående tema var kjærlighet, tro og viten. De som dreper, torturer og kidnapper barn er ikke gode. Det er de onde. Det samme er de som bare bryr seg om makt. Slutten ble dramatisk og litt spennende. Så hvis du lurer på om du utfører en god handling hvis du binder et levende menneske opp-ned hengende fra et tre, så gjør du altså ikke det. Du får ikke komme med på den lykkelige slutten. (Hvis du velger en heisekran, er du heller ikke stort bedre, bare så dere i Iran vet det! Krig mot Gud, opprør på jorden, som dommen er mot de som får oppleve dette i Iran.)

19. juni 2010 - løpetur opp Markskilsfossen

Nydelig dag med massevis av vind. Flott tur og fin utsikt oppe ved Markskilsfossen. Sist jeg var på samme sted var det massevis av sne i området og det var mulig å gå på ski til toppen.

Lost sesong 6 - avslutning

Lost er en flott serie. Den er inne i sin 6 sesong og er snart ferdigspilt på TVNorge. I de første episodene så ble flash backward brukt og handlingen utspant seg delvis i nåtid og fortid. Efterhvert ble dette erstattet med flash forward (en av skuespillerne i serien med samme navn er også med i Lost). Dette speiler menneskers skjebne på interessant måte. Men i siste er det flash present til en alternativ virkelighet. Flotte saker. Tidsreiser og innsikt på tvers av parallelle univers. En av mine favoritt fysikere har vært med på å gi råd underveis, nemlig Michio Kaku som har jobbet en del med multivers.

Løpskarusellen 2010, 1. løp 14 juni

Løpetur i flott vær. Det er en stund siden jeg har løpt, det har vært mest sykling. Kom ikke under 30 minutter på 5 km denne gangen heller. Kanskje neste?

Konsert med Rammstein - Koengen 15. juni 2010

Igår var N og jeg på konsert på Koengen med blant annet Rammstein. Før vi fikk se showet deres, så vi litt på Alice in Chains. De la kun vekt på musikken og var en interessant kontrast til Rammstein. De spilte i lyset fra solnedgangen, hadde ingen scenedekorasjon og minimalt med sceneshow. Heller ikke noe lysshow. Efter at de var ferdig, gikk sceneteppet ned og det samme gjorde solen. Hvordan musikken var? Grei nok. De andre gruppene i samme sjanger klarte det nok bedre. Og med sjanger er det vel grunge de passer inn i?

Da solen var gått ned over scenegulvet, falt sceneteppet ned og et nytt sceneteppet avlsørte seg: Et digert tyskt flagg. Efter at det også falt ned, var det et forrykende show med Rammstein, med mye lyd, lys, scendekorasjoner, kostymer og ildeffekter. Og massevis av show på scenen. Først lurte jeg på hvorfor vokalisten gikk med smedforkle og brukte sveisehansker, men det forstod jeg da jeg så all ilden.

Rammstein lager veldig forseggjort og har et veldig spenn i lydbildet sitt. Spesielt vil jeg trekke frem keyboardisten som ikke alltid er like lett å høre. Her fikk vi sett ham mye. Sentral i mye av sceneshowet.

Sykkelmote og sykkel uten gir

Efter Bergen-Voss har jeg ikke syklet racer. Til jobben har jeg for det meste brukt ss sykkelen (eller føll-sykkelen som jeg tidligere foreslo). Onsdag brukte jeg bysykkelen min med innvendig gir (eller hoppe sykkelen). Har tenkt en del på hva som er mote i sykkelmiljøet. At det er mote å bruke utvendig gir, er vel ikke akkurat en nyhet. Det er ganske vanskelig å få tak i noe annet. Selv på barnesykler er det utvendige gir. Barn burde oppleve den samme friheten som jeg opplever når jeg sykler uten gir. På en lett sykkel (alle barnesykler er lette) så er det ikke noe problem å sykle uten gir. Giret bør være passelig tungt slik at man ikke altfor ofte ikke får gitt mer fart i nedoverhelninger, men ikke så tungt at det blir umulig å sykle oppover. Med klikkpedaler kan man lettere sykle oppover med tung utveksling (kan ikke kalle det gir).

I racermiljøet (eller det harde sykkelklubbmiljøet) så ser de nedlatende på deg hvis du har noe av det følgende på sykkelen din:
Sykkelkurv (de vil kalle deg turist), støtte, skjermer, speil, bagasjebrett, fotstropp, ringeklokke eller reflekser i spilene. Derimot kan navdynamo passere. Hvis du ikke har gir, vet jeg ikke hvordan de vil reagere...

I det knallharde terrengsykkelmiljøet vil de rynke på nesen (som om vi sykler forbi et nyspylt jorde) over følgende:
Skjermer, speil, fotstropp, ringeklokke eller reflekser i spilene. Noen vil kanskje også reagere på gravitydropper og fjernstyrt demperlås.

I begge miljøene vil de virkelig himle med øynene hvis du skulle ha en bysykkel med innvendig gir og skjermer, selv uten støtte og sykkelkurv. Feste for enten barnetilhenger eller barnesete er også helt uaktuelt - da har du ikke forstått alvoret med sykling. Lys og sadelveske er greit, men må ikke være for digert.

Jeg har ikke alle disse greiene på mine sykler, men jeg har et inklinometer som viser stigningen i bakkene. Og så liker jeg skjermer. Det som er akseptabelt å feste på syklene er flaskestativ også bak setet og forskjellige målere (puls-, kadens- og fartsmålere).

Tur til Lysehornet 405 moh - 5 juni

N og jeg gikk en tur til Lysehornet (på skiltene står det Lyshornet) med start fra Lysekloster. Ingen av oss hadde vært der før. Veien går opp gjennom skogen og har tildels bratt stigning. På toppen er det også trær, men det er flott utsikt og en postkasse med mye rart i. Vi kunne se innover Osvassdragene og vi kunne se til Os og Folgefonna. Vi kunne se havet, Svinningen, Hausdalshorget og Gulfjellet. På vei ned igjen gikk vi utenom stien og fant en vei igjennom skogen. Vi brukte nok litt lengre tid enn hun som gikk opp 316 ganger ifjor. Hun brukte 44 minutter. Fint vær og fin tur.

Bergen - Voss 2010 - løyperapport

Det var kjølig og overskyet da jeg startet 07:04 fra Bergen. Det gikk fort innover mot Trengereid hvor vi nådde igjen feltet som startet 4 minutter tidligere. På veien så jeg blodige folk i veien og hørte sirenene. Noe velt var jeg også vitne til. Klatringen opp Trengereid gikk bedre enn fryktet. I tunnelen ved Bjørkheim som vi fikk sykle i iår var det ganske mørkt. Der savnet jeg en skikkelig lykt. Opp mot Kvamskogen syntes jeg det gikk for sakte, så jeg dro ifra. På Kvamskogen var det tåke og jeg kunne skimte sneen opp mot Såta. Tåken lettet akkurat ved sadelpunktet mellom Tveitakvitingen og Fuglafjell og et nydelig skue mot Folgefonna åpenbarte seg. Jeg rakk å fylle flasken før feltet nådde meg igjen. Nedover ble jeg hindret i full fart av en bil som kjørt ubehagelig sakte. (Aner ikke hvor sakte siden jeg for tiden ikke har sykkelcomputer.) Gledelig kunne jeg konstatere at iår hadde vi medvind innover Hardangerfjorden. Efter Fyksesunbroen hadde jeg en velt. Fikk noen skrubbsår og ble litt stiv, men klarte å slenge meg på mitt gamle felt. Disse hadde jeg følge med til Kvanndal hvor jeg tok en liten pause. Tenkte at jeg kunne slenge meg på et felt når som helst, men fant ikke et felt før Granvin. Det var et felt hvor det var roping og disiplin. Mens jeg syklet, tenkte jeg på raftingen og uttrykket: Back on the job - som ble ropt for hver bølge vi møttte. Men jeg hang med dem til Skjervet. Ned mot Voss var det som vanlig motvind og varmt. I målområdet fikk jeg bandasjert skrubbsårene, fikk mat og pudding. Her så jeg også Ove Thue som hadde startet samtidig med meg. Det gikk helt greit å få med meg sykkelen på toget og på toget sover jeg godt efter en slik tur.

Idag har jeg syklet ss til jobben og fantaserer om å bruke den til Voss neste år. Andre (= mine kollegarer) satser på bedre tid neste år, men jeg er fornøyd med tiden min og har ingen ytterlige ambisjoner om forbedringer.

Pent vær og flott tur.

sykkelterminologi III

Glemte helt å nevne at sykkelsporten har flere ord knyttet til hester og riding. Et av mine barndomsminner er turen som ulvunge (som småspeiderne het den gangen) til Flåm. På en plakat på jernbanestasjonen stod det: Sykkelridning på plattformi er forbode. Fortsatt heter det sadelveske, sykkelritt og av til brukes rytter om syklister. Så slik sett er kanskje ikke navngivning av sykler med innvendig eller utvendig gir efter hester, helt på jordet (eller på travbanen).

Rafting på Voss 1. - 2. juni

Nu har jeg prøvd villmarkscamp med rapellering, zip-line og rafting. Som utvalgt forelder ble jeg med klassen til N på tur til Voss. Første dagen prøvde vi rapellering ned en skrent. Det ble mye venting og det er litt morsomt når man først får det til. Klatring mellom trærne på ståltråd var ikke spesielt spennende. Det er en veldig trygg aktivitet. Og zip-line har jeg prøvd før og denne var ikke spesielt lang. Om kvelden brant vi bål utenfor lavoene og snakket sammen. Jeg fikk et lite innsyn i hva ungdommene er opptatt av og det er jeg glad for. Dagen efter var det rafting og venting. Selve raftingen var forsåvidt morsom, men veldig våt og kald. Efter raftingen var det full fart i dusjen og til toget som vi rakk på minuttet. Innimellom leste jeg teaterteori og fant ut at det var ganske kjedelig. Imorgen skal jeg igjen til Voss. Denne gangen sykler jeg. Så siste uke før den lange sykkelturen har jeg padlet i kano og flåte, men ikke trent sykling. Det er meldt fint vær og jeg gleder meg.

Kanotur i Haugsdalen (29.-30 mai)

På speidertur med kano til Haugsdalen.  Turen går oppover Osvassdragene og starter ved bensinstasjonen i Os. Resten av turen foregår i Bergen kommune. Vi hadde fint vær og medvind. Først hørte vi biler og så dem også, men efterhvert forsvant både synet og lyden av dem. Jeg så nok litt lengselfullt efter alle syklistene som for av sted under den mørke vesthimmelen. Selv skulle jeg avgårde mot den lyse dalen i øst. Lyden av padleårer, bølgeskvulp og fugler er merkelig avslappende. Om natten sov jeg i telt og sov godt og sjeldent lenge. Den natten var det veldig kaldt. Om dagen var det rundt 20 og vi gikk i T-skjorte, men om natten var det rundt 0 grader.  Tilbaketuren gikk i svak motvind. På turen fikk jeg lest ferdig boken
Ligningen for lykke av Maria Reinertsen. Hun er journalist i Morgenbladet og har skrevet en flott og lesverdig bok som gir innblikk i hvordan sosialøkonomer tenker. Jeg skriver mer om boken et annet sted.

Teater: Se dette menneske (passion) - 28. mai

På hovedscenen i Bergen under festspillene ble det stykket: Se dette menneske oppført (voices). En moderne pasjon om lidelse. Til et bakteppe av pulserende høyttalere og fjernsynskjermer fikk vi mange slags inntrykk av lidelse. Denne veggen har jeg senere lest skulle være en klagemur - og det var en klagemur som klaget tilbake. Begynte bra med døden i svømmebassenget, og fortsatte med kreft, om narkomani og om lidenskap. Teksten kunne vi lese på engelsk på et lite lerret over scenen. Disse tekstene var i gammeldags engelsk slik man finner i bibelsitater. Av en eller annen grunn var det et kor av unge jenter som sang noen ganger. På slutten også. Dette gav det hele et litt for søtt inntrykk. Stykket hadde vært mye bedre om det hadde vært røffere og mer rått. Allikevel dekket stykket alminnelig lidelse slik den gir seg uttrykk i medisinsk forstand gjennom kreft. Da jeg hørte om plagene til kreftpasienten, tenkte jeg at det er ikke greit å være ateist. Det var litt underlig kritikk av religion innimellom, og stykket var merkelig lite politisk. Det var kanskje derfor de inviterte Jonas Gahr Støre til å diskutere lidelse forut for stykket. Ingen er så flink som han til å si noe upolitisk på en alvorlig måte.

Konsert + film: Koyaanisqatsi (27. juni)

Film laget av Godfrey Reggio med musikk av Philip Glass.  Sistnenvte var tilstede og spilte keyboard.  Musikken i filmen var denne gangen 'live' med orkester, kor og Philip.  + selvsagt den bergenske hosten som visstnok skal være den mest høylydte i hele verden.

Passelig sur innledning, men filmen er bra (gå og lån den når streiken på biblioteket er over) og musikken er transelignende.  Hele filmen er vakre bilder i et stort sett oppjaget tempo og musikken blir også mer og mer hurtig og intens.  Legg merke til følgende når du ser filmen: Kvinner jobber med små ting, menn med store maskiner.  Når du ser alle som fyker avgårde på jernbanestasjoner, legg merke til de få som tar det rolig og ikke stresser avgårde.  Legg også merke til hvor mye mer lys det er blitt i byene våre siden filmen ble laget.

Jeg så filmen for mange år siden i filmklubben og det hadde jeg glemt.  Men jeg husket den med en gang jeg så de første bildene av sne som falt (fra hva da?).  Under filmen tenkte jeg på: Luft, vann, jord og ild.  Disse grunnformene gikk igjen.  Tema i filmen er visstnok liv ut av  balanse.

http://en.wikipedia.org/wiki/Koyaanisqatsi