Totalt antall sidevisninger

onsdag 23. februar 2011

Film - avatar

Så ikke denne filmen da den gikk på kino.  Tidligere har jeg hatt problemer med 3D så jeg ville ikke ta sjansen på det igjen.  10% av befolkningen kan av forskjellige grunner ikke se 3D film.  Så mange er ikke enøyde.  Handlingen er lagt til syd-amerika hvor USA grovt utnytter lokalbefolkningen.  De stjeler alle de naturressursene de kan komme over.  For å gjøre det enda enklere å stjele (eller legitmere ressursoverføring) trenger USA spioner og hva er mer naturlig enn å sende inn noen dataspillere med kroppskontroll (i motsetning til tidligere tiders håndkontroll) inn i drømmeverdenen.  Klart de ordner saken.  Men etterhvert blir hovedungdommen så oppslukt av spillet at han begynner å leve inne i det.  Til slutt vil USA ødelegge all regnskogen, dreper mange og da blir det krig.  Etter krigen får de ungdommen endelig ut av spillet og revolusjonen seirer i syd-Amerika.

Var det ikke omtrent slik?  Cameron er en luring, så han later som han legger handlingen til en annen planet, men vi ser godt at det bare er et påskudd for å ikke støte noen, spesielt ikke sine patriotiske landsmenn.  Hans appell blant spillerne er lett gjennomskuelig, her får man oppdrag og oppdaterer flyvende hest, får status, bedre våpen og så videre ettersom man får erfaring i spillet.

Blir ikke nevnt i filmen, så det er sikkert mange som ikke vet:  Avatar er fra indisk gudelære og betyr en som stiger ned.  Idag brukes det i dataspill om den karakteren man spiller i et dataspill.

Koselig å se alien-damen, Sigourney Weaver, hun passer perfekt inn i prosjektet med å gjøre regnskogen om til alien-land. Michelle Rodriguez fra Lost er også med.  Passer bra av samme grunn.

http://www.imdb.com/title/tt0499549/

mandag 21. februar 2011

Halvmaraton - løyperapport 19. februar

Tørre fine veier.  Tenkte at denne gang skal jeg være lur å trene litt på forhånd.  Så jeg løp i 2 timer på torsdag til Kalandseid og det var ikke så lurt - det var for langt.  Da jeg stilte til start, var jeg fortsatt ganske stiv.  Det gikk over omtrent halvveis, da gikk det faktisk lettere.  Så jeg klarte å nå målet mitt: løpe hele veien.  Tiden ble ikke fantastisk, men jeg hadde mange bak meg denne gang.  Enten er jeg blitt raskere, eller så kommer det flere nybegynnere med.  Begge deler er jo fint.

Det var sol og ganske kaldt og det var is og sne på Kalandsvannet.  Jeg løp med varmluftsmaske og takket være den så kunne jeg puste uten å hvine etterpå. Mine nye løpesko virket helt fint (ikke reklame for dem).

http://www.xxl.no/vintersport/utstyr/annet-utstyr/airtrim-kuldemaske-sport-blaa-1070216

https://picasaweb.google.com/jan.maratonkarusellen/Maratonkarusellen19022011?feat=embedwebsite#5575720661584747954

Teater - This is how you will disappear

http://www.bit-teatergarasjen.no/article/379

Spennende med japanske tåkeskulpturer, tenkte jeg.  Flott scene som skulle forestille en skog hvor det hadde vært en fest.  Mye strekk og bøy.  Sikkert spreke folk.  Etterhvert økte tempoet, lyden og tåken.  Det ble mer spennende.  Så litt telt og mord.  Og til slutt noen fugler.  Det var jo fint.  Litt vas om moral og magi.  Fine tekniske lyder.

Noen timer tidligere samme dag, hadde jeg løpt halvmaraton med varmluftsmaske.  Kanskje jeg burde brukt den her også, det ble så mye tåke at jeg holdt på å bli skikkelig tett i hodet.  En stund så det ut til at det skulle begynne å regne innendørs.  Det ble så kaldt og vått at folk begynte å pakke knærne inn i frakkene og kåpene sine.

Spennende lyd, lys og forsåvidt tåke også.  Kjedelig stykke rent dramatisk.

Skitur - dagstur i nydelig vær - 20. februar












Ø og jeg møttes ved parkeringsplassen ved Osavann etter Pokemontid.  Solen stod såpass høyt at man ikke lengre får skygge hele veien opp til redningshytte.  Det var kaldt, ganske hardt og isete, men ble mykere lengre oppe.  Mange folk var ute på tur denne søndagen.  Ikke så mange forbi redningshytten, men noen var det hele tiden.  Når man kommer opp over korketrekkeren (til venstre for Toro-fjellet) får man sett utsikt.  Og den blir det stadig mer av etterhvert som man kommer høyere opp.  I enden av middagsdalen møtte vi E på vei ned.  Avtale om fremtidige turer har vist seg å være som skrift i sneen.  Men kanskje det blir noe av?

Etterhvert som vi kommer høyere opp, ble samtalen også høyere.  Vi snakket blant annet om grunnstoffer og metoder for å huske dem.  Et skikkelig bra tema.  Jeg nevnte vel også sastrugi.  Har nevnt det noen ganger, jeg synes fjelltopper i solskinn er noe av det mest beroligende som finnes.  Fra toppen ser man mange av dem.  Det er så fint at jeg får lyst til å gå på ski hver dag.

Nedover så jeg at mange slet og hadde det vanskelig med å vite hvordan du skulle te seg.  Ikke jeg.  suste forbi de fleste.  Skikkelig bra at mine nye ski fungerer som de skal.  Jeg er SÅ glad for det.

Film - Revolutionary road

Amerikansk film basert på roman med samme navn, skrevet av Richard Yates.  Jeg har hørt mye om romanen og ble nysgjerrig.  Derfor så jeg filmen og kanskje jeg en dag leser romanen for her var det mange fine dialoger og et til tider fikst plott.  Vi møter to nyforelskede som mener seg hevet over alle andre.  Etter to barn og ingen spennende jobb til konen (Kate Winslet) og fortsatt kjedelig jobb for mannen (Leonard DiCaprio) bestemmer konen seg for at nå skal de gjøre noe.  Noe skikkelig - noe som hever dem fra de andre, fra naboene i Revolusjonsgaten.  De skal flytte til Paris og leve av hennes inntekt som sekretær.  Selvsagt sier de det på jobb og til naboer.  Vi får en følelse ganske raskt at dette går ikke.  Frem til da, var filmen litt kjedelig.  Men de nydelige kranglingene de har etter det - virkelig fantastisk.  Så avsluttes det med en fantastisk slutt.  Lenge siden jeg har sett en så bra slutt.

En morsom sak er den gale som kommer på besøk for å se hvordan de normale lever.  Har er kanskje den mest fornuftige i hele filmen - og han var en gang matematiker.

http://www.imdb.com/title/tt0959337/

Film - metropia

En dystopi i tegnet form.  Hovedpersonen er skeptisk til den enorme undergrunnen som går over hele vest-Europa, så han sykler.  En dag blir sykkelen hans ødelagt og han blir nødt til å ta metroen.  Film om undertrykkelse og kontroll.  Minner litt om 1984 av Georg Orwell bortsett fra her er det ikke mye romantikk og ideologi.  Det er en tegnet film med stemmer fra kjente skuespillere.  Jeg la merke to i Skarsgård familien.  Man kan velge mellom svensk eller engelsk tale.  Flott film.

Litt morsomt at Pikachu (pokemon) brukes som pynt flere steder.  Også Hello Kitty blir brukt for å illustrere en forfalt tid.

http://www.imdb.com/title/tt0985058/

onsdag 16. februar 2011

Minner * ånd og materie

Hvis man har vært med på rød ungdoms studiesirkel, vil man lære om den materialistiske dialektikken.  Ja, jeg har det, men ble siden ekskludert uten at jeg vet om grunnen var disiplinær eller hva det var.  I vestlig filosofi står dualismen mellom ånd og materie sterkere enn man liker å tenke på.  I forbindelse med dialektikken så kalles ånd for ide, og selve grunntanken her er at de materielle forholdene driver samfunnet fremover.  Hvis man tror det er omvendt at det er ideene (ånd) som kommer først, så blir man kalt idealist og det er et skjellsord i de kretsene.  Eller fra forberende hvor man lærer om skille mellom kropp og sjel fra Descartes.   Når man blir forelsket kan man også tenke slik, hva kommer først: tanken eller følelsene.  Sommeren 1978 husker jeg at jeg tenkte på mye på forholdet mellom sinn og kropp, ide og verden.

Jeg holdt ideene høyt og søkte kunnskap for å forstå så mye som jeg mente var praktisk mulig.  Jeg var veldig nysgjerrig og leste mange av de bøkene vi hadde hjemme.  Det er særlig to bøker jeg husker godt: Det Bestes Medisinske leksikon og Åse Gruda Skards Hva kan vi vente av barn på ulike alderstrinn?(Utgitt første gang i 1962 og finnes nå i 10. opplag).  Fra Det beste lærte jeg om fysiologi, forskjellige sykdommer, forplantingslære, graviditet og kjønnssykdommer for å nevne noe.  Fra Skard lærte jeg om hva jeg kunne vente meg av mine yngre brødre, og kanskje en smule selvinnsikt?  Husker at Skards bok, eller egentlig et lite hefte, slutter med at barn blir ungdom og den ville etterhvert begynne å interessere seg for det annet kjønn.

Min første forelskelse beskrev jeg i et annet innlegg.  Her fortsetter jeg der jeg sluttet sist.  Ungdomsskolen var over i 1978 og vi hadde ikke reist på ferie.  Det var fint vær og jeg hang sammen med de av mine venner som heller ikke var reist.  Av og til syklet vi en tur eller gikk ut og badet.  En slik sommerdag husker jeg at min venn Ø viste meg sin nye (eller egentlig lånte) tandemsykkel.  Selvsagt måtte vi prøve den.  Når vi først var igang med å sykle, så måtte vi jo ha et mål.  Ikke akkurat tilfeldigvis så visste jeg adressen til en jente vi hadde gått i klasse med.  Tidligere hadde jeg bare snakket svært kort og formelt med henne på telefonen i forbindelse med noe skoleavisgreier.  Jeg husker hvor nærvøs jeg var da vi sto utenfor.  Godt mulig at jeg prøvde å late som ingenting; dette her gjorde jeg hver dag...  Vi snakket litt om hva vi skulle si, vi måtte jo ha en grunn for å ringe på.  Skulle vi be om et glass vann?  Eller var det for påtatt.  Døren gikk opp og jentens far kom ut.  Joda, han skulle hente henne.  Da hun kom ut i shorts, kom jeg på at vi syklet akkurat samtidig som norsktoppen ble sendt på radioen (bare en NRK-kanal den gangen).  Jeg spurte om vi kunne får høre på radio siden norsktoppen gikk akkurat mens vi stod her.  Vi kom inn, radioen ble skrudd på og vi ble servert kjeks og vann.  Selvsagt fortalte vi om sykkeltureren og hvor utfordrende det var å sykle tandem.  Måtte lene oss til samme side og huske på at sykkelen hadde større svingradius og så videre og bla bla.  Mens vi maste på denne stakkars jenten som gikk så friskt og usjenert i shorts (ingenting unormalt med det - det var en fin sommerdag) speidet jeg etter bøker og plater i rommet vi satt i.  Kunne jo ikke stirre på henne.  Jeg fikk ikke øye på en eneste bok, så noen ukeblader og jeg fikk øye på et brett med kinasjakk.  Derfor foreslo jeg at vi skulle spille det.  En slags åndens seier over tingene.  Eventuelt en tankes seier over en annen.  Ikke husker jeg hvem som vant eller hvordan spillet gikk.  Men jeg husker at jeg forsøkte å få til en samtale og at jeg ville gjerne være der med henne og egentlig bare være - ikke snakke.

Da vi skulle gå, ville jeg gjerne bli igjen litt lengre - men det kan man ikke når man sykler tandem.  Vi tok farvel uten håp om å møtes igjen.  Til høsten ville vi alle begynne på hver våre skoler.  Dagene gikk, jeg tenkte mye på hva jeg hadde sagt, om jeg kunne sagt noe annerledes, om hvordan hun oppfattet det jeg sa, hva hun hadde sagt og om hun mente noe annet enn det hun sa.  Mulig at det kom frem at vi begge likte å gå på biblioteket.  Ihvertfall møttes vi der noen ganger.  Husker at de samtalene var preget av stor fysisk avstand og en voldsom sjenanse fra oss begge.  Da hun en dag vi møttes utenfor biblioteket sa at hun skulle på ferie så vi ville ikke se hverandre på noen uker, var jeg frimodig nok til å foreslå at hun skulle sende meg et postkort.  Tror til og med at jeg ønsket henne god ferie.  Sommeren fortsatte uten at jeg fant på så mye fornuftig å gjøre utenom og sjekke postkassen hver dag.  Og tenke.

I livet finnes det noen få "Sannhetens øyeblikk" - slike øyeblikk når man får klarsyn, eller når man forstår hvordan verden henger sammen.  Et slikt øyeblikk, var da jeg en dag fikk et postkort fra henne, var bare en, hun jeg tenkte på all våken tid.  Da forstod jeg at til høsten, ville vi bli kjærester.  Slik gikk det også.  Ånden seiret over materien.

Film - Salt

Actionfilm med Angelina Jolie og Liev Schreiber.  Siste ser ut som president Dmitrij Medvedev så man kan jo igjennom filmen lure på om han er plantet russisk spion.  Morsomt å se Jolie løpe, tydeligvis veldig nyttig å kunne løpe fort.  Fine rytme, fine actionscener, til tider litt voldelige og hvis man vil se dem ekstra voldelige så finnes det en versjon på DVD-platen for det også.  Og en alternativ slutt.  Likte egentlig den alternative slutten bedre.  Syntes at de forskjellige stiliserte miljøene var bra laget.

Noe spesielt dypt budskap annet enn at USA er bra og alle andre land ikke noe særlig og at kjærlighet overvinner det meste (i dette tilfelle en indoktrinert barndom) og at løping er greit å kunne, kunne jeg ikke se i denne filmen.  Litt morsomt at de har tvunget skuespillerne til å snakke russisk.

Antagelig glemt fort.

Filmen er laget av Phillip Noyce.


http://www.imdb.com/title/tt0944835/


tirsdag 15. februar 2011

Film - reprise

Filmen Reprise så jeg i reprise igår.  En flott norsk film om det å bli forfatter og det å bli gal (psykotisk).  Filmen er ganske morsomt regissert av Joachim Trier.  Til tider morsom, men aldri spesielt romantisk.  Ikke idylliserende hverken for forfatterskap eller galskap.  Musikk av blant annet Kommune og Joy Division.  Mange kule ungdommer med kule T-skjorter (også med blant annet Joy Division). 

http://www.imdb.com/title/tt0827517/

mandag 14. februar 2011

Løp: Vinterkarusellen sjette løp 2010-2011 - 14. februar

Løp 10 km med Jak and Dexter sne.  For en gangs skyld var det vann i mål og jeg kom ikke sist.  Tiden ble heller ikke så verst.  Ikke noe is på bakken.  Hyggelig samtale med andre løpsdeltagere etter målpassering og en av dem var Rolf.

søndag 13. februar 2011

Minner - Osterøyen på langs på sykkel

Flere ganger har jeg kjørt forbi Trengereid og tenkt på tidligere turer.  Sist helg tenkte jeg på turer som aldri er blitt beskrevet i bloggen.  Og i farten husker jeg ikke hvilke år de ble gjennomført. 

Dette er en sommertur som ble gjennomført for en del år siden i flott vær på terrengsykkel.  Min bror, K, og jeg hadde sett på kartene at det ikke fantes vei mellom nord og syd på Osterøy og bestemte oss for at da måtte det gå an å sykle den veien.  Kanskje måtte vi slepe sykkelen.

Vi startet tidlig om morgenen og ante at dette kom til å bli en dagstur i ordets rette betydning.  Ruten var klar, men vi var ikke helt klar med alt vi skulle ha med.  En litt vesentlig ting vi måtte skaffe oss var en rem slik at sykkelen til K kunne henge trygt bakpå.  Akkurat det var ikke så vanskelig, men det forsinket oss jo litt.  Etter at syklene var festet bakpå bilen, kjørte vi til Trengereid.  Vi drakk te og spiste litt frokost.  Langs osterfjordens sydside var det skygge - som det alltid er (kommer solen dit noen gang?).  Etter Trengereid er ikke veien sykkelvennlig mot Stangehelle, så vi kjørte dit.  Vi hadde vel en slags plan om å ta toget til Stanghelle når vi en gang kom tilbake til Trengereid.  Mer te, rigging av utstyr og så var vi i gang fra Stanghelle.  Det var fint vær, varmt og solen skinte.  Det er lett å sykle fra Stanghelle til Dale utenom hoveveien og en riktig fin tur.  Den gang var det grusvei, veien ble enda ikke brukt som avlastningsvei.  Det er faktisk rester av den gamle rallerveien vi syklet på.  På Dale snopte vi, kokte te og følte at vi hadde all verdens tid.  Etter Dale går veien mot Eldslandet mer opp og ned.  Vi kunne se vannet langt nedenfor.  Gult vann - merkelige spiraler.  Det måtte være blomsterstøv fant vi ut.

Rett før broen på nordsiden av Osterøy dukker det plutselig opp en smal tunnel i en nedoverbakke.  Selvsagt hadde vi stor fart.  K som syklet først hadde bedre bremser enn meg og bremset kraftig.  Jeg lå rett bak og selv om jeg burde ha blitt advart av den kraftige lyden av Ks bremser, så bremset jeg for sent og for kraftig og vippet fremover.  Ble liggende litt fortumlet foran tunnelen og hørte veldig godt at det kom en bil igjennom tunnelen.  Kom meg opp og tenkte at det der har jeg ikke gjort før: bremset for kraftig på forbremsen.  Da vi kom opp på broen så vi på utsikten og litt på kartet.  Vi skulle til Toskedalen.  Senere har jeg lært at navnet kommer fra Toska på Radøy.  De som flyttet fra Toska, kalte sin nye dal for det.  Vi kunne sikkert funnet på noen spøker om det, men jeg husker ikke noe.

I Toskedalen er det slutt på veien.  Det ligger et vann i syd med en bratt fjellvegg på vestsiden og en terrengvei fortsetter på andre siden.  På østsiden så det mulig ut å komme seg frem, men kupert og uten noen opplagt sti.  Vi bestemte oss for å spørre de lokale.  Selvsagt kunne vi ikke spørre om det var mulig å komme til andre siden, så vi spurte om hvilken vei som var best for å komme til andre siden.  Etterhvert som vi snakket med de to vi så først, kom det flere til.  Veldig hyggelige folk.  De snakket masse om turer de hadde vært på og om at vi måtte overnatte på andre siden og at det var en krevende tur og om at de hadde gått 7-fjellsturen og om de som bodde på andre siden.  De bodde i byen og tok båt over.  Terrengveien på andre siden var altså i bruk og det var folk der.  Som vi hadde gjettet så fantes det en sti på østsiden og vi tok sikte på den.  Før vi dro, fikk vi tilbud om å få med oss litt niste.  Vi begynte å forstå at vi hadde kanskje det litt travelt.  Det var middagstid snart, så vi takket nei og la i vei mot buskaset.

Sleping i einer og over utydelig stier hadde vi gjort før.  Det går ikke fort og det er slitsomt.  Vi ble kokvarme og massevis av fluer fant oss lett.  Til slutt fant vi skogsveien og startet syklingen.  Fin skogsvei, lett å sykle.  Først opp over en åsrygg og så nedover mot gården.  Denne gang syklet jeg først og jeg kom susende inn på tunet og så såvidt at noen få det travelt nede ved gårdshuset.  Bak kom min bror med bremser som gråt.  Det var sikkert derfor de forstod at vi kom.  Vi stod litt alene på tunet og så oss om.  Jeg fortalte at jeg hadde sett noen.  De dukket opp rett etterpå mens de tydelig ordnet klærne.  De fortalte oss veien videre og at vi ikke var de eneste som hadde syklet her.  Veien videre er spennende.  Den går bratt opp på vestsiden av elven.  Her var det skikkelig tungt å slepe syklene.  På toppen er det et platå med god utsikt ned til elven rett under. Stien var så god her at det var mulig å sykle.  Etterhvert begynte det å bli for bratt nedover for den type sykler og med den kompetansen vi hadde.  Helt i bunn kom vi til et myrlandskap, solen begynte å stå veldig lavt på himmelen.  Vi burde finne bilveien ved Tysse før det ble mørkt.

Bilveien var plutselig rett under føttene våre.  Veien til broen og til Trengereid er en ganske enkel vei.  Vi var litt slitne og solen var gått ned da vi kom til tunnelen ned mot broen.  Vel over på andre siden av broen måtte vi finne en måte å få tak i bilen på.  Vi syklet til Trengereid og snakket med gjestene på kafeen.  Ingen skulle til Stanghelle og det var lenge til innehaveren skulle stenge.  Mens vi prøvde å få skyss, var det en som spilte kontinuerlig på en spilleautomat.  Innehaveren så hvor slitne vi var og foreslo at han skulle snakke med spilleren (sikkert hans beste kunde).  Jo, det var greit, han kunne kjøre oss til Stanghelle for 50 kroner.  Innehaveren sa at han er grei, og vi lurte veldig på hva han mente med det.  Turen til Stanghelle er noe av det skumleste jeg har opplevd, så vi forstod raskt at det ikke hadde noen hensikt å snakke med sjåføren.  Med voldsomme rykk og stort sett stødig retning for vi avgårde inni tunnelene.

Da vi kom frem til bilen, var det blitt natt.  Vi hentet syklene og kom hjem et stykke over midnatt.  Det var en flott tur - men vi har aldri gjort den igjen.

lørdag 12. februar 2011

Film - Mathieu og korguttene

Fransk film om forholdene ved et barnehjem for guttene rett etter 2. verdenskrig.  Mathieu er hjelpelærer og får jobb ved barnehjemmet.  Vi får innblikk i hvordan guttene lever under et autoritært og strengt regime.  Som et eksperiment for å samle guttene om noe, starter Mathieu et kor og lærer guttene å synge.  Han er selvsagt den gode, han forsøker å være rettferdig og streng, men først og fremst er han på guttenes side.  Guttene opplever at han ser dem og har tro på dem.  Rektor ved skolen er den onde og han synes selvsagt ikke noe om eksperimentet.  En slags romantikk er også kommet med.

Dette blir selvsagt veldig vellykket og barna lyser.  Trist å se barn bli behandlet så dårlig.  Fint å se hvordan godhet lønner seg.

Jeg ble rørt av filmen, flott film.  Ble nesten glad i korsang.

http://www.imdb.com/title/tt0372824/

Film - Veronika vil dø

Fin film om depresjon, selvmord og psykoanalyse.  Filmen starter med tittelen, hvordan Veronika bestemmer seg for å ta sitt liv fordi hun er så deprimert.  Hun er tilsynelatende vellykket - har en god jobb og et godt utseende. (Skuespilleren spiller også Buffy - men det har jeg ikke sett på, så det sa ikke meg noe). Selvsagt dør hun ikke (kunne jo gjort det og vi kunne sett handlingen i revers eller noe slikt) men hun våkner opp etter en lengre komaperiode på et sykehus for mentalpasienter.  I det hun våkner opp får hun vite at selvmordsforsøket har ødelagt hjerte hennes så mye at hun virkelig er dødsdømt - hun har bare noen uker igjen å leve.

Selvsagt blir hun kjent med de andre, kjent med rutinene og kjent med sin terapeut.  Interessant å følge dialogene, de er veldig lite typiske.  Terapeuten utvikler seg også i samtale med Veronica.  Til slutt finner alle ut hva som gjør livet verdt å leve.  Og det er ganske enkelt.

Hadde det ikke vært for den fikse og lykkelige slutten hadde jeg sikkert husket filmen godt og hevet den opp til nivå med Livet uten meg.  Filmen taper seg omtrent midtveis synes jeg og går siden bare nedover.

http://www.imdb.com/title/tt1068678/

Løpetur under stjernene - tur/retur Kalandsvannet

Igårkveld løp jeg til Kalandsvannet og litt bortover.  Slik ble det til at jeg løp litt av den samme veien som jeg skal løpe om en uke når det er halvmaraton.  Ute var det stjerneklart og jeg kunne se halvmånen og Orion helt klart (og selvsagt Karlsvognen).  Mens jeg løp langs Kalandsvannet hørte jeg merkelig drønn fra isen.  Ved Hamre bro hørte jeg svanene, men kunne ikke se dem.

Løpetur med hjort - ytre vei rundt Stendavannet

Dagen etter at jeg løp omkring i mørket forbi gravplassen og den mørklagte Kvernabekkveien, løp jeg nesten samme rute, men tok Titlestadveien istedenfor Kvernabekkveien.  Det glitret fint på bakken i iskrystallene.  Da jeg kom til det åpne gjordet ved krysset til Kvernabekkveien så jeg en stor, flott hjort med stort horn.  Den oppdaget meg og gjorde som meg - løp.  Mens jeg løp tenkte jeg at jeg var heldig som fikk opplevet naturen slik.  Trenger litt trening til 1/2 maraton på lørdag.

mandag 7. februar 2011

Løpetur med de døde - Stendavannet rundt

I mangel av løpskarusell, løp jeg helt alene rundt Stendavannet.  Først løp jeg opp til busstasjonen og opp til skolen.  Det gikk faktisk helt greit.  Etter Kirkevoll skol blir det mørkt og jeg kunne se stearinlysene fra gravene.  Tenkte på vitsen om akkurat det:
Jente: Hvorfor tenner de lys på gravene?
Far: Fordi de døde skal finne hjem igjen.
Akkurat.  Langt inni Kvernabekveien så jeg at blinkende lys i samme farge som lysene på gravene.  Og det var mørkt - skikkelig mørkt.  Det var så vidt jeg ikke kolliderte med noen som kom imot meg.  Etter noen meter forstod jeg at hele Kvernabekkveien var uten strøm.  Litt rart å løpe nesten helt i mørket med stearinlys i vinduene (de døde finner nok frem...).  Nattløping er jo en gammel sport.  Da jeg kom frem til Stendafjellet hvor det skulle ha vært mørkest, da var gatelysene på.  Resten av veien løp jeg i lys og lyd.  Brukte ikke så forferdelig lang tid.  Siden joggeskoene jeg pleier å bruke er på Hallingskeid, måtte jeg bruke sommerskoene.  Kanskje derfor det gikk så raskt.  Mine gamle terrengjoggesko har sett mer asfalt enn de fleste joggesko jeg har sett.

Bilde jeg ser for meg: Slitte joggesko med lissene utover på trappen.  Lar seg sikkert realisere en dag.

Teater - all that is solid melts into air av Andy Smith

En 45 minutters monolog er nok teater for helt spesielt interesserte.  På billetten var vi advart om at dørene stengte 19:00 eksakt.  Så vi var der i siste liten.  Scenen er et stort sort gulv, med sorte vegger rundt, sort tak og sorte tepper.  Lyset fra taket lyste på stolene som Andy skulle få sitte på og på oss.  Litt ubehagelig å ha lyset  rett på seg.  Vi fikk skrudd av mobiltelefonene og så dukket han opp mens han bar på en flaske olden.  Han hadde rødrutete skjorte, akademiske briller og ringer i ørene - og han hadde en fantastisk astmatisk pust.  Jeg tenkte at puster han slik etter å ha gått opp 3 trapper så trenger han mosjon.  Tydelig i dårlig form sa han at han hadde sett for seg at stykket skulle starte med stillhet.  Slik fikk han pusten tilbake.  Mens han gjorde det så så han på hver enkelt av oss.

Til tider spurte han spørsmål til oss - og alle tidde.  Dette var tydeligvis ikke Boals forumteater, eller teater for du undertrykte.  Han sa litt om hva han hadde tenkt, men forkastet, sa noe om angsten og forbrukersamfunnet, sa noe om en ny kurs - og at det måtte vi være med på.  Veldig generelt og veldig individorientert.  Men hva er egentlig problemet?  Og hvordan tenkes en løsning?  Her var han veldig unnvikende, men han gav noen hint.  Han så for seg at man gjorde mer sammen, som å gå i teater.  Og at vi brukte mindre penger på ting og at vi stolte mer på hverandre.  Men han sa ikke noe om skatt eller utjevning.  Han kunne godt ha vært litt modig her.

Jeg tenkte at dette er typisk britisk tåkeprat som jeg har hørt så mange ganger før.  Siden jeg ikke liker å ha lyset i ansiktet og heller ikke å bli stirret på, kan jeg ikke si at jeg ble helt revet med her.  Han kunne lært en del av Camus og Becket om hvordan monologer skal lages.

 http://www.bit-teatergarasjen.no/article/378

Skitur - Kvamskogen i sludd

Frisk vind og ganske våt sne da jeg gikk opp fra parkeringsplassen fra Furedalen.  Mine kortfeller fungerte fint og jeg kom meg greit oppover, men det var en sur vind og til tider massevis av sludd.  Da jeg hadde passert broen rett før 'landsbyen' hadde jeg problemer med å se hvor veien gikk.  Så istedenfor å tulle ut i snekavet, så snudde jeg og skle ned igjen.  Det gikk forbausende raskt på tross av at sneen var såpass våt.  Vel nede var det begynt å bli mørkt.

torsdag 3. februar 2011

Musikk - Led Zeppelin

Noe må man jo høre på i bilen, stille blir det uansett ikke.  Eller jeg kan begynne å sykle igjen.  Nå som jeg er fullverdig medlem av Fana idrettslags sykkelgruppe.  Har jo hørt Led Zeppelin mange ganger før.  Det er en merkelig blanding av godt utført håndtverk og en rask og lys pipete stemme.  Er veldig godt laget, men jeg klarer ikke helt å få tak den underliggende stemningen.  Jeg føler meg ikke spesielt beveget.  Skulle vel vært glad og kanskje hatt lyst til å danse.  Jeg føler at noe slikt ville jeg aldri kunne klart når det gjelder gitar, trommer og så videre, men det er det vel heller ingen andre som klarer heller.

Etter jeg kom tilbake fra Hallingskeid, var jeg helt kurert for Gorillaz - så den stakk ikke dypt.  Kanskje jeg skulle ha sett videoene?  Det er jo japansk tegnefilm.

Utstilling - Press play på Vestlandske kulturmuseer

En utstilling om dataspill er en god ide.  Skjermbilder er gjort om til bilder på metallplater og mange så riktig fine ut.  Stor avstand mellom bildene og noen rom dedikert til trailere for spill.  Det er skikkelig uprofesjonelt å kritisere lyden på kino, men jeg vil allikevel si at her var lyden for lav.  Men det er kanskje noe annet med en utstilling.  Lyssettingen var heller ikke ideell, noe av lyset kom inn fra siden hvor det ble vist trailere.

Midt i utstillingen var det hengt opp blå taustiger i taket og en slags kunstige blomster av den typen som det finnes mange av i Disneyland.

Til slutt kunne man prøve noen spill selv og tegne litt.

La merke til spillet crayonphysics, det så litt nyskapende ut. 
http://www.crayonphysics.com/

Det kunne vært gjort enormt mye mer ut av et slikt enormt tema.  Mange flere bilder kunne vært vist.  Installasjonen var forsåvidt fin, men kunne vært gjort enda bedre ved å ta i bruk mer lys.  Plusspoeng for manglende tekstlig informasjon og moralisering.  Ingen problematisering her.


Hvis du skal få sett utstillingen, må du skynde deg, snart er det for sent.
http://www.kunstmuseene.no/?side=kalender&art=677&enhet=kunstindustri&sp=1

tirsdag 1. februar 2011

Minner * Fysikk eller forelskelse

Da jeg gikk tur i snestormen ved Hallingskeid med turlaget, driftet tankene mine og jeg begynte å tenke på hva som kom først i livet mitt: fysikk eller forelskelse.  Først kom jeg frem til at det var forelskelse, fordi dette var før jeg fikk spesialbehandling ved skolebiblioteket på Storetvedt.  Min første forelskelse var da jeg var 14.  Målet for dette svermeriet, en jente jeg gikk i klassen med, vet det fortsatt ikke. Jeg vet ikke om jeg skal gå i detalj.  Derimot skal jeg gå bakover i tid.

Siden jeg var 11 så var jeg veldig sjenert.  Da jeg i tillegg este ut mellom 11 og 14, ble jeg enda mer sjenert.  Jeg avskydde gym på grunn av dusjingen og begynte etterhvert å gå kledd slik at jeg ble minst mulig synlig.  Noen husker fortsatt at jeg gikk med hetten på parkasen selv midt på sommeren.  Mine venner gikk og badet i Nordåsvannet uten problemer.  Det gjorde ikke jeg.  Av og til ble jeg med dem og så på ifra land med hetten litt lettere over hodet enn vanlig mens mine venner moret seg i vannet.  En gang strakk jeg meg så langt som at jeg badet med langbukse og T-skjorte, for jeg hadde lært å svømme før jeg ble så sjenert.  De som var med på denne badeturen husker det nok fortsatt - over 30 år senere.  På tross av min sjenanse var jeg med i speideren hvor jeg brant bål og lærte om friluftsliv.  Husker at jeg gikk unormalt langt inn i skogen hver gang jeg skulle tisse.  Om vinteren var vi på ski- og teltturer og jeg husker fortsatt godt at jeg var fascinert av stjernehimmelen akkurat som idag.  Så min interesse for fysikk kom nok først gjennom min interesse for astronomi.  Husker også at på turer med familien maste jeg veldig på min far og ba han om forklaring på alt mulig.  Også om hvordan man fikk så mye kunnskap.  Da han sa at man måtte utdanne seg, så var jeg overbevist om at det ville jeg gjøre.  Husker hvor sjokkert jeg var da jeg begynte å få store sorte hår på leggene, det hjalp ihvertfall ikke på sjenansen - tvert imot.  Til min mors fortvilelse likte jeg best gamle, slitte gensere fra Fretex og helst med lange ermer som kunne dekke håndflatene mine.  Stjernehimmelen så jeg også hver morgen da jeg gikk med morgenavisen.  Stod opp hver morgen klokken fem for å få levert avisene før syv.  Hvis jeg var for sen, fikk jeg klager.  Siden Edison gikk med aviser da han var ung, så kunne jeg.  Det var viktig å ha ambisjoner, forstod jeg.

Så tilbake til min første svermeriske følelse da jeg var 14.  På grunn av min sjenanse og at jentene og guttene stort sett holdt seg for seg selv, var det ikke lett å få komme i komme noe videre i svermeriet.  Men heldig nok kom hun en dag på besøk hjem til meg sammen med en venninne også fra klassen.  Mitt rom var utrolig rotete, ingen vits i å være pretensiøs og uærlig.  Jeg vet ikke om det var at de så mitt rotete rom som gjorde at DET prosjektet gikk i grus, eller om det var noe annet.  Uansett kom hun aldri tilbake.  Jeg husker at samtalen den gangen gikk tregt og jeg ikke visste hva jeg skulle si eller gjøre av meg.  Det eneste konkrete som kom ut av min forelskelse var at jeg sommeren 1976 skrev med sort sprittusj hennes og mine initialer med et plusstegn imellom på murveggen under en bro utenfor Seattle i USA.  Det turde jeg - flere tusen kilometer unna og vanskelig å oppdage selv for fastboende!  Det står der kanskje enda.  Jeg tenkte på henne hele tiden og det eneste som kom ut av det var litt skrift på en vegg.  De gangene hun tilfeldigvis stod nærmere enn en meter i klassen, låste jeg meg helt.  Husker at jeg ble helt stiv og ikke klarte å si noe og ihvertfall ikke noe fornuftig.  Jeg syntes ikke noe særlig om meg selv den gangen, syntes jeg var klossete, stor og diger og forstod veldig godt at få ville snakke med meg.

På tross av min sjenanse så gav jeg ut en skoleavis, Siste Uff, hvor jeg skrev om det som opptok meg.  Akkurat som jeg nå skriver blogg.  Skoleavisen ble trykket opp på flott kontorpapir og vi brukte blekkstensiler som var mye dyrere og bedre kvalitet på enn spritstensilene som ble brukt på skolen.  Vi fikk ark med utydelig blå skrift på for eksempel når vi skulle ha geografi som luktet rart.  Vi sa det luktet sprit, for vi visste ikke bedre.  Gjennom min egen skoleavis fikk jeg et påskudd til å snakke med mine klassevenner.  Og det benyttet jeg meg av.  De jeg ikke fikk snakket med av de jeg ønsket å snakke med på skolen under påskudd å skrive noe for avisen, ringte jeg til.  Slik kom jeg i kontakt med min første kjæreste som altså var en annen.  Jeg husker ingenting av intervjuet, noen har det kanskje liggende et sted.  Men jeg husker hvor opprømt og varm jeg ble over å få snakke med henne.  Hun ville komme til å fullstendig hviske ut den første forelskelsen med et lite unntak for sprittusjbokstavene et sted utenfor Seattle.  Den intense forelskelsen startet sommeren 1978 (altså da jeg var 16) og utviklet seg til å bli gjensidig utover høsten.  Det skriver jeg kanskje om i en annen post, hvis jeg tør...

Tilstede i eget liv - hele testen

Svar: stemmer eller stemmer ikke

1. jeg har vanskeligheter med å konsentrere meg om hva som skjer i øyeblikket
2. jeg gjør ting fort uten å tenke spesielt mye over hva jeg gjør
3. jeg gjør ofte flere ting/jobber samtidig
4. når noen snakker med meg tenker jeg ofte på andre ting
5. jeg legger merke til kroppen min først når jeg får vondt et sted
6. jeg stoler aldri på min intuisjon når jeg tar viktige avgjørelser
7. jeg har vanskelig for å oppnå mine mål, både privat og på jobb
8. jeg har ofte vanskeligheter i forhold til andre mennesker
9. jeg kjenner meg sjelden fornøyd med livet mitt
10. hvis jeg kunne, ville jeg forandre på mye i livet mitt
11. jeg rekker aldri å få noe tid til meg selv
12. jeg kjenner meg ofte umotivert
13. jeg grubler ofte over hvorfor ting skjer
14. jeg har vanskeligheter med å finne løsninger på problemer
15. jeg føler meg ofte urolig
 
6 - 10 stemmer:
Å gruble litt mindre ville nok ikke skade!
Du er god til å kjenne igjen ditt eget hverdagsstress og vet hva det er du er urolig for.
Men hvorfor ikke leve fullt ut?
Stol på din egen dømmekraft og kast vekk de destruktive tankene.
Slutt med å dømme dine omgivelser, men først og fremst deg selv.
Så kommer det som jeg har gjengitt i bloggen:
Begynn å øve opp din oppmerksomhet i hverdagen, og sett i gang med enkle øvelser som å plukke opp en stein og meditere over den. Fokuser på hvordan det kjennes å holde den i hånden, hvilke farge og form den har.