Litteratur: Knausgård om vitenskap

Knausgård skiller mellom "vitenskap" og vitenskap.  Det ene er bra og det andre dårlig.

Skulle tro at det med dette var ganske opplagt at han ikke likte vitenskap, men så feil kan jeg ta.  Grunnen til at det ikke er opplagt er at jeg har hørt (muntlig altså) at han liker vitenskap.  Et problem her er de tause gåseøynene.  Fra spøk til alvor, hva er det egentlig han mener (eller rettere: skriver).  S252 MK5:
"
Påls laboratorium lå i den bygningen, jeg har vært der oppe en gang, gått storøyd gjennom de små rommene med alle instrumentene, jeg elsket "vitenskap", det vil si den auraen som den virksomheten blir omgitt av, ikke vitenskap i seg selv, som jeg foraktet, det var teknisk, instrumentelt, ikke-humant, begrensende rasjonelt.
"
Så går han videre til å forklare hva han mener med "vitenskap", et av eksemplene er: kaptein Nemos undervannsbåt (=science fiction) og et annet er: Darwins dag-til-dag beretning fra Beagle (science non-fiction), og et tredje: Oppenheinheimer og hans krets' splitting av atomet (teknologi?).  Er det forskning og "auraen" omkring han liker, mens han misliker teori?

Uansett han har ikke helt forstått vitenskap, han avslører dette for oss hvor han skriver om at alt snurrer rundt, elektronene rundt atomkjernene som miniatyr solsystemer.  Og så fantaserer han videre om at universet er del av et større hele.  Her har han ikke forstått at det er helt andre regler i mikrokosmos og i makrokosmos.  At han virkelig ikke har forstått kvantemekanikk er kanskje ikke så rart.  Men jeg representerer helt sikkert vitenskap (får håpe det, ja) og ikke "vitenskap". (Jeg fant ikke hvor han skrev det i MK5, han skrev at det var hans kongstanke - så hvis noen får tak i en digital versjon - bruk det som søkeord).