Skrivekurs med festspilldikter Tomas Espedal - dag 2

Dag to i skrivekurset forteller Tomas Espedal begeistret om biblioteket i New York og om da han gikk i fotsporene til Dylan Tomas.  Han får vi også høre i opptak lese et av sine dikt.  Det var såpass mange gjentagelser av hovedpoenget i diktet at DET fikk jeg med meg.  Akkurat der er jeg helt på linje med Knausgård, jeg liker ikke dikt.  Vet at jeg er istand til å si forbausende mye om dikt, kalles visst analyse i de kretsene, og jeg er flink til det.  Men jeg liker ikke dikt - stort sett.  Tomas Espedal gjør det, og han sa selv at han kan ikke skrive dikt.  Han kom med en del tøffe formuleringer: Jeg hater gode ideer og jeg har ingen venner, senere modifiserte han det til en venn.  En del om å bygge opp en myte om seg selv - og akkurat det han har klart godt.  Mesteparten av dag 2 gikk med til opplesning av novellene som vi hadde med.  Noen hadde med seg noe fra skuffen og noen var ganske lange.  Nå skal jeg ikke henge ut de andre kursdeltagerne - de er ikke offentlige personer - men litt vil jeg nok komme til å si om tekstene deres.

Opplesningen gikk bra, mange ivrige som ville fortelle om minner fra ung- eller barndom.  Om hvordan det var og så ut da.  Litt historie og slikt.  En leste opp en fortelling om den gang han som barn snek seg inn på slakteriet.  Den historien ble jeg kvalm av, masse om blod og detaljert.  Ingen problemer med å se DET for meg.  Etterpå kom det en krimhistorie om et brødremord.  Ikke så kvalmende.  Deretter var det min tur.  Jeg leste opp fortellingen som jeg skrev i løpet av en halv time.  - Du skriver godt, sa Tomas og la til litt om implisitt subjekt (slik som på japansk).  Og ingen andre sa noe.  Jo, en foreslo tittel til fortellingen.  Uhøflig nok, måtte jeg avslå begge forslagene.  Jeg avslørte helt unødvendig at det var en sann fortelling og at navnene var endret for å beskytte de uskyldige.

Deretter (meget mulig at jeg roter med rekkefølgen her) fulgte en historie om en psykiatrisk pasient.  Hun delte ut historien sin slik at vi kunne følge med.  Veldig bra.  Ble litt overrasket da hun ville ha arkene tilbake etterpå - da fikk hun de få rettelsene jeg rakk å skrive ned.  Enda en sykehistorie, utrolig detaljert.  Jeg falt av og begynte å drømme om helt andre ting.  Kom tilbake litt senere og tenkte: - hva i all verden? beskriver hun voldtekt, er det terapitime?  Skjønte litt senere under opplesningen at det var ikke voldtekt, bare litt kosevold - lek som gikk for langt og kunne endt tragisk.  Så spent på Tomas Espedal.  Han var blitt helt rød, tydelig beveget.  Det så ut som han kunne gråte når som helst.  Etter en stund sa han noe slikt som: Perfekt - slik skal det gjøres.

Min sidekvinne leste opp en metafortung novelle.  Jeg sa ingenting, men mange sa mye om bruken av metaforer.  Stort sett var vi så positive og snille at ingen lærte noe som helst...  Kanskje vi lærte at vi kunne skrive FOR bra - må ha litt kanter i sidene og.

Deretter var det mye snakk om andre kurs og hjelp forfattere imellom.  Vi ble takket alle og det ble sagt at vi hadde høyt nivå og at vi måtte fortsette skrivingen.  Og det gjør jeg NÅ.