Skrivekurs - minner - rampestrek 2 - Eksperimentet

Eksperimentet

- Hva skjedde?
Plutselig så jeg ingenting og all lyd hørtes ut til komme langt borte fra.  Jeg luktet svidd hår og strevde med få opp øynene som var klistret igjen.  Fra langt borte syntes jeg at de yngste speiderne ropte:
- Bjarte brenner.
Han hadde akkurat stått rett ved siden av meg.  Jeg merket at jeg fortsatt holdt en fyrstikkeske i venstre hånd.  Tok høyre hånd til øynene og merket at jeg ikke lengre hadde øyenbryn eller øyebryn.  Da jeg kjente speiderlederens hånd på skulderen min, klarte jeg å få øynene litt opp.  Jeg kunne skimte rullesteinene langs elven og så opp mot gressletten.  Hit famlet jeg meg bort og satte meg.  Fikk øye på Bjarte og Stein og tre av de yngre speiderne.  Kunne se at Bjarte ikke lengre brant, men han hadde fått ny frisyre.  Speiderlederen ropte til meg og til slutt oppfattet jeg:
- Du må gråte litt, da blir øynene fine.
- Du er helt sort i fjeset.
- Hva skjedde?
Tenkte på min morfar som slo meg i sjakk - han døde uken før.  Men jeg gråt ikke.  Får tenke mer på triste ting senere, tenkte jeg.  Følte meg svimmel og alt var uklart.  Den sterke lukten av svidd hår sved fortsatt i nesen.
- Gjør det en gang til, ropte de yngste.  Kunne høre at de løp omkring på rullesteinene langs elvebredden.  Av og til kastet de steiner på bilvrakene som hadde ligget nedgravd ved elven i flere år.  Elven fyllte vrakene med stein og sand hver høst.  Nå var de halvt begravet.  Det var umulig å få beveget bildørene.  Hørte at Bjarte bannet og gråt:
- Jeg som akkurat har klippet meg.
- Hva skal jeg si til Mamma?
Etterhvert som jeg så tydligere kunne jeg også gå mer stødig.  Jeg gikk bort til elven og vasket ansiktet.  Mitt høyre kinn sved da jeg tok kaldt vann på det.  Nå kommer jeg til å få buksevann, tenkte jeg dystert.

Selv om jeg holdt fyrstikkesken og Bjarte mistet litt av håret sitt, var det ikke selvsagt at det var jeg som hadde gjort det.  Jeg kunne se at speiderlederen var rolig og alvorlig.  Bjarte var den ville og jeg var den nysgjerrige, så det var en mulighet for at han ville få skylden.
- Gjør det en gang til, ropte de minste.
De var bare et år yngre enn Bjarte og meg, de var ikke så unge.  Men jeg syntes at jeg var mye eldre og ansvarlig som var 12 år gammel.  Jeg visste jo så mye mer enn dem.
- Puttet dere en fystikk ned i bensintanken?
Speiderlederen hadde gjettet hva som hadde skjedd.
- Vi skulle bare se om det var vann i tanken.
Bilvraket hadde stått på elvebredden i flere år og manglet lokk på bensintanken.  Regn og kanskje elven hadde sikkert vasket vekk all bensin fra tanke.  Trodde jeg.

Da forstod de minste hva de skulle gjøre og grep etter fyrstikkesken min.  De ble stoppet av speiderlederen.
- Dette må gjøres av en ansvarlig leder.
Jeg gikk noen meter tilbake og så at alle unntatt Bjarte og jeg stod i halvsirkel rundt det andre bilvraket.  Lederen holdt hodet under tankåpningen da han hev en brennende fyrstikk ned i røret.

Ingenting skjedde.  De var veldig skuffet.
- Du skulle sett hvordan det så ut da dere gjorde det.
- Flammen stod som en søyle - tolv meter opp.
- Et brøl hørtes over hele dalen - og ekkoet hørtes godt.

Den kvelden la jeg meg tidlig - for første gang på speiderleir.  Lå i soveposen og hørte gjennom teltduken på at de andre diskuterte hvordan de kunne gjenta eksperimentet.  Tenkte igjen på min døde morfarm forsøkte å bli trist.  Men klarte det ikke denne gangen heller.  Et minne for livet, tenkte jeg, og fikk rett i det.  Hvordan kan noe eksplodere? Hvorfor skjedde det?  At det jeg hadde gjort var utrolig dumt og kunne vært livsfarlig, forstod jeg ikke før flere år senere.


Fotnote: Buksevann er en straff speiderne bruker seg imellom.  Går ut på å henge en gutt opp ned i et tre eller fra et egnet stativ og helle iskaldt vann ned langs buksebena.