Øistein og jeg dro opp til Svinningen og valgte veien om Brekke. Et ganske vanlig valg, og jeg hadde argumentert med at vi ville få solen i ansiktet når vi gikk sydover. Det var overskyet da vi startet, men de skyene skulle forsvinne. Oppe ved Brekke tok vi på regnbukse og gikk opp i tåken. Vi passerte avsatsene som jeg hadde slitt med i vinter og sikten ble veldig dårlig. På toppen var det kaldt med våt trekk. Vi hadde problemer med å finne toppen. -Se efter en postkasse på pinne sa jeg, men det ble varden vi fant først. Vi tok lunch i BUO og koste oss med gjesteboken som heldigvis ikke lå i postkassen (for den er åpen). Efter lunchen gikk på på kompasskurs over skarene ned til sadelpunktrekken. Denne veien var merket så den var enkel å se. Da vi skulle ta av for å gå ned til Åsen, måtte vi bruke kompass igjen. Et stykke ned skråningen lettet tåken og vi kunne se rett ned på parkeringsplassen og gårdene 600 meter nedenfor oss. Her var det ingen sti, men greit å gå nedover. Da vi kom ned til trærne ble det vanskeligere å finne ut hvordan vi skulle komme helt ned. Vi gikk langs en hylle og lurte veldig på hvordan vi skulle komme ned de siste 5 meterne ved sadelpunktet til Åsen. Til slutt fant vi en liten avsats i nord (husk dette, eller finn en bedre vei). Vi ville ikke esperimentere mer med veivalg og gikk ned ryggen til Åsen (vest for Tømmerdalen) og rett forbi White Lodge (referanse til Twin Peaks, som er grå) som ligger like ved elven. Da vi skulle snu nordover igjen tilbake til parkeringsplassen, kom solen frem. Turen er ikke så lang, men vi brukte 6 timer på den fordi vi lette efter farbar vei. Som jeg kanskje har sagt før: Svinningen er fjell man skal ta alvorlig, det er mange og store stup der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar