Minner - Osterøyen på langs på sykkel

Flere ganger har jeg kjørt forbi Trengereid og tenkt på tidligere turer.  Sist helg tenkte jeg på turer som aldri er blitt beskrevet i bloggen.  Og i farten husker jeg ikke hvilke år de ble gjennomført. 

Dette er en sommertur som ble gjennomført for en del år siden i flott vær på terrengsykkel.  Min bror, K, og jeg hadde sett på kartene at det ikke fantes vei mellom nord og syd på Osterøy og bestemte oss for at da måtte det gå an å sykle den veien.  Kanskje måtte vi slepe sykkelen.

Vi startet tidlig om morgenen og ante at dette kom til å bli en dagstur i ordets rette betydning.  Ruten var klar, men vi var ikke helt klar med alt vi skulle ha med.  En litt vesentlig ting vi måtte skaffe oss var en rem slik at sykkelen til K kunne henge trygt bakpå.  Akkurat det var ikke så vanskelig, men det forsinket oss jo litt.  Etter at syklene var festet bakpå bilen, kjørte vi til Trengereid.  Vi drakk te og spiste litt frokost.  Langs osterfjordens sydside var det skygge - som det alltid er (kommer solen dit noen gang?).  Etter Trengereid er ikke veien sykkelvennlig mot Stangehelle, så vi kjørte dit.  Vi hadde vel en slags plan om å ta toget til Stanghelle når vi en gang kom tilbake til Trengereid.  Mer te, rigging av utstyr og så var vi i gang fra Stanghelle.  Det var fint vær, varmt og solen skinte.  Det er lett å sykle fra Stanghelle til Dale utenom hoveveien og en riktig fin tur.  Den gang var det grusvei, veien ble enda ikke brukt som avlastningsvei.  Det er faktisk rester av den gamle rallerveien vi syklet på.  På Dale snopte vi, kokte te og følte at vi hadde all verdens tid.  Etter Dale går veien mot Eldslandet mer opp og ned.  Vi kunne se vannet langt nedenfor.  Gult vann - merkelige spiraler.  Det måtte være blomsterstøv fant vi ut.

Rett før broen på nordsiden av Osterøy dukker det plutselig opp en smal tunnel i en nedoverbakke.  Selvsagt hadde vi stor fart.  K som syklet først hadde bedre bremser enn meg og bremset kraftig.  Jeg lå rett bak og selv om jeg burde ha blitt advart av den kraftige lyden av Ks bremser, så bremset jeg for sent og for kraftig og vippet fremover.  Ble liggende litt fortumlet foran tunnelen og hørte veldig godt at det kom en bil igjennom tunnelen.  Kom meg opp og tenkte at det der har jeg ikke gjort før: bremset for kraftig på forbremsen.  Da vi kom opp på broen så vi på utsikten og litt på kartet.  Vi skulle til Toskedalen.  Senere har jeg lært at navnet kommer fra Toska på Radøy.  De som flyttet fra Toska, kalte sin nye dal for det.  Vi kunne sikkert funnet på noen spøker om det, men jeg husker ikke noe.

I Toskedalen er det slutt på veien.  Det ligger et vann i syd med en bratt fjellvegg på vestsiden og en terrengvei fortsetter på andre siden.  På østsiden så det mulig ut å komme seg frem, men kupert og uten noen opplagt sti.  Vi bestemte oss for å spørre de lokale.  Selvsagt kunne vi ikke spørre om det var mulig å komme til andre siden, så vi spurte om hvilken vei som var best for å komme til andre siden.  Etterhvert som vi snakket med de to vi så først, kom det flere til.  Veldig hyggelige folk.  De snakket masse om turer de hadde vært på og om at vi måtte overnatte på andre siden og at det var en krevende tur og om at de hadde gått 7-fjellsturen og om de som bodde på andre siden.  De bodde i byen og tok båt over.  Terrengveien på andre siden var altså i bruk og det var folk der.  Som vi hadde gjettet så fantes det en sti på østsiden og vi tok sikte på den.  Før vi dro, fikk vi tilbud om å få med oss litt niste.  Vi begynte å forstå at vi hadde kanskje det litt travelt.  Det var middagstid snart, så vi takket nei og la i vei mot buskaset.

Sleping i einer og over utydelig stier hadde vi gjort før.  Det går ikke fort og det er slitsomt.  Vi ble kokvarme og massevis av fluer fant oss lett.  Til slutt fant vi skogsveien og startet syklingen.  Fin skogsvei, lett å sykle.  Først opp over en åsrygg og så nedover mot gården.  Denne gang syklet jeg først og jeg kom susende inn på tunet og så såvidt at noen få det travelt nede ved gårdshuset.  Bak kom min bror med bremser som gråt.  Det var sikkert derfor de forstod at vi kom.  Vi stod litt alene på tunet og så oss om.  Jeg fortalte at jeg hadde sett noen.  De dukket opp rett etterpå mens de tydelig ordnet klærne.  De fortalte oss veien videre og at vi ikke var de eneste som hadde syklet her.  Veien videre er spennende.  Den går bratt opp på vestsiden av elven.  Her var det skikkelig tungt å slepe syklene.  På toppen er det et platå med god utsikt ned til elven rett under. Stien var så god her at det var mulig å sykle.  Etterhvert begynte det å bli for bratt nedover for den type sykler og med den kompetansen vi hadde.  Helt i bunn kom vi til et myrlandskap, solen begynte å stå veldig lavt på himmelen.  Vi burde finne bilveien ved Tysse før det ble mørkt.

Bilveien var plutselig rett under føttene våre.  Veien til broen og til Trengereid er en ganske enkel vei.  Vi var litt slitne og solen var gått ned da vi kom til tunnelen ned mot broen.  Vel over på andre siden av broen måtte vi finne en måte å få tak i bilen på.  Vi syklet til Trengereid og snakket med gjestene på kafeen.  Ingen skulle til Stanghelle og det var lenge til innehaveren skulle stenge.  Mens vi prøvde å få skyss, var det en som spilte kontinuerlig på en spilleautomat.  Innehaveren så hvor slitne vi var og foreslo at han skulle snakke med spilleren (sikkert hans beste kunde).  Jo, det var greit, han kunne kjøre oss til Stanghelle for 50 kroner.  Innehaveren sa at han er grei, og vi lurte veldig på hva han mente med det.  Turen til Stanghelle er noe av det skumleste jeg har opplevd, så vi forstod raskt at det ikke hadde noen hensikt å snakke med sjåføren.  Med voldsomme rykk og stort sett stødig retning for vi avgårde inni tunnelene.

Da vi kom frem til bilen, var det blitt natt.  Vi hentet syklene og kom hjem et stykke over midnatt.  Det var en flott tur - men vi har aldri gjort den igjen.