Minner * ånd og materie

Hvis man har vært med på rød ungdoms studiesirkel, vil man lære om den materialistiske dialektikken.  Ja, jeg har det, men ble siden ekskludert uten at jeg vet om grunnen var disiplinær eller hva det var.  I vestlig filosofi står dualismen mellom ånd og materie sterkere enn man liker å tenke på.  I forbindelse med dialektikken så kalles ånd for ide, og selve grunntanken her er at de materielle forholdene driver samfunnet fremover.  Hvis man tror det er omvendt at det er ideene (ånd) som kommer først, så blir man kalt idealist og det er et skjellsord i de kretsene.  Eller fra forberende hvor man lærer om skille mellom kropp og sjel fra Descartes.   Når man blir forelsket kan man også tenke slik, hva kommer først: tanken eller følelsene.  Sommeren 1978 husker jeg at jeg tenkte på mye på forholdet mellom sinn og kropp, ide og verden.

Jeg holdt ideene høyt og søkte kunnskap for å forstå så mye som jeg mente var praktisk mulig.  Jeg var veldig nysgjerrig og leste mange av de bøkene vi hadde hjemme.  Det er særlig to bøker jeg husker godt: Det Bestes Medisinske leksikon og Åse Gruda Skards Hva kan vi vente av barn på ulike alderstrinn?(Utgitt første gang i 1962 og finnes nå i 10. opplag).  Fra Det beste lærte jeg om fysiologi, forskjellige sykdommer, forplantingslære, graviditet og kjønnssykdommer for å nevne noe.  Fra Skard lærte jeg om hva jeg kunne vente meg av mine yngre brødre, og kanskje en smule selvinnsikt?  Husker at Skards bok, eller egentlig et lite hefte, slutter med at barn blir ungdom og den ville etterhvert begynne å interessere seg for det annet kjønn.

Min første forelskelse beskrev jeg i et annet innlegg.  Her fortsetter jeg der jeg sluttet sist.  Ungdomsskolen var over i 1978 og vi hadde ikke reist på ferie.  Det var fint vær og jeg hang sammen med de av mine venner som heller ikke var reist.  Av og til syklet vi en tur eller gikk ut og badet.  En slik sommerdag husker jeg at min venn Ø viste meg sin nye (eller egentlig lånte) tandemsykkel.  Selvsagt måtte vi prøve den.  Når vi først var igang med å sykle, så måtte vi jo ha et mål.  Ikke akkurat tilfeldigvis så visste jeg adressen til en jente vi hadde gått i klasse med.  Tidligere hadde jeg bare snakket svært kort og formelt med henne på telefonen i forbindelse med noe skoleavisgreier.  Jeg husker hvor nærvøs jeg var da vi sto utenfor.  Godt mulig at jeg prøvde å late som ingenting; dette her gjorde jeg hver dag...  Vi snakket litt om hva vi skulle si, vi måtte jo ha en grunn for å ringe på.  Skulle vi be om et glass vann?  Eller var det for påtatt.  Døren gikk opp og jentens far kom ut.  Joda, han skulle hente henne.  Da hun kom ut i shorts, kom jeg på at vi syklet akkurat samtidig som norsktoppen ble sendt på radioen (bare en NRK-kanal den gangen).  Jeg spurte om vi kunne får høre på radio siden norsktoppen gikk akkurat mens vi stod her.  Vi kom inn, radioen ble skrudd på og vi ble servert kjeks og vann.  Selvsagt fortalte vi om sykkeltureren og hvor utfordrende det var å sykle tandem.  Måtte lene oss til samme side og huske på at sykkelen hadde større svingradius og så videre og bla bla.  Mens vi maste på denne stakkars jenten som gikk så friskt og usjenert i shorts (ingenting unormalt med det - det var en fin sommerdag) speidet jeg etter bøker og plater i rommet vi satt i.  Kunne jo ikke stirre på henne.  Jeg fikk ikke øye på en eneste bok, så noen ukeblader og jeg fikk øye på et brett med kinasjakk.  Derfor foreslo jeg at vi skulle spille det.  En slags åndens seier over tingene.  Eventuelt en tankes seier over en annen.  Ikke husker jeg hvem som vant eller hvordan spillet gikk.  Men jeg husker at jeg forsøkte å få til en samtale og at jeg ville gjerne være der med henne og egentlig bare være - ikke snakke.

Da vi skulle gå, ville jeg gjerne bli igjen litt lengre - men det kan man ikke når man sykler tandem.  Vi tok farvel uten håp om å møtes igjen.  Til høsten ville vi alle begynne på hver våre skoler.  Dagene gikk, jeg tenkte mye på hva jeg hadde sagt, om jeg kunne sagt noe annerledes, om hvordan hun oppfattet det jeg sa, hva hun hadde sagt og om hun mente noe annet enn det hun sa.  Mulig at det kom frem at vi begge likte å gå på biblioteket.  Ihvertfall møttes vi der noen ganger.  Husker at de samtalene var preget av stor fysisk avstand og en voldsom sjenanse fra oss begge.  Da hun en dag vi møttes utenfor biblioteket sa at hun skulle på ferie så vi ville ikke se hverandre på noen uker, var jeg frimodig nok til å foreslå at hun skulle sende meg et postkort.  Tror til og med at jeg ønsket henne god ferie.  Sommeren fortsatte uten at jeg fant på så mye fornuftig å gjøre utenom og sjekke postkassen hver dag.  Og tenke.

I livet finnes det noen få "Sannhetens øyeblikk" - slike øyeblikk når man får klarsyn, eller når man forstår hvordan verden henger sammen.  Et slikt øyeblikk, var da jeg en dag fikk et postkort fra henne, var bare en, hun jeg tenkte på all våken tid.  Da forstod jeg at til høsten, ville vi bli kjærester.  Slik gikk det også.  Ånden seiret over materien.