En 45 minutters monolog er nok teater for helt spesielt interesserte. På billetten var vi advart om at dørene stengte 19:00 eksakt. Så vi var der i siste liten. Scenen er et stort sort gulv, med sorte vegger rundt, sort tak og sorte tepper. Lyset fra taket lyste på stolene som Andy skulle få sitte på og på oss. Litt ubehagelig å ha lyset rett på seg. Vi fikk skrudd av mobiltelefonene og så dukket han opp mens han bar på en flaske olden. Han hadde rødrutete skjorte, akademiske briller og ringer i ørene - og han hadde en fantastisk astmatisk pust. Jeg tenkte at puster han slik etter å ha gått opp 3 trapper så trenger han mosjon. Tydelig i dårlig form sa han at han hadde sett for seg at stykket skulle starte med stillhet. Slik fikk han pusten tilbake. Mens han gjorde det så så han på hver enkelt av oss.
Til tider spurte han spørsmål til oss - og alle tidde. Dette var tydeligvis ikke Boals forumteater, eller teater for du undertrykte. Han sa litt om hva han hadde tenkt, men forkastet, sa noe om angsten og forbrukersamfunnet, sa noe om en ny kurs - og at det måtte vi være med på. Veldig generelt og veldig individorientert. Men hva er egentlig problemet? Og hvordan tenkes en løsning? Her var han veldig unnvikende, men han gav noen hint. Han så for seg at man gjorde mer sammen, som å gå i teater. Og at vi brukte mindre penger på ting og at vi stolte mer på hverandre. Men han sa ikke noe om skatt eller utjevning. Han kunne godt ha vært litt modig her.
Jeg tenkte at dette er typisk britisk tåkeprat som jeg har hørt så mange ganger før. Siden jeg ikke liker å ha lyset i ansiktet og heller ikke å bli stirret på, kan jeg ikke si at jeg ble helt revet med her. Han kunne lært en del av Camus og Becket om hvordan monologer skal lages.
http://www.bit-teatergarasjen.no/article/378
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar