Bok: Knausgård - Min kamp 5 - avsluttende bemerkninger

Endelig ferdig.  Boken er vel cirka 5 ganger for lang.  De beste delene er hvor han skriver om skrivekunstakademiet og spesielt om dikt.  De som fungerer dårligst er om fyll og angst.  Og det er det mye av.

Oppdaget et kontinuitetsbrudd som man sier i filmkritikk. Side 579:
"Jeg la på og snudde meg mot Tonje, ... - Det er en anmeldelse i Dagbladet idag, sa jeg. - Jeg stikker opp og kjøper det."
s. 580:
"Jeg stakk avisen under armen og gikk hjem igjen, og laget meg en kopp te, ...Så ringte jeg til Tonje.  Hun hadde nettopp sett det, og var strålende glad på mine vegne."
Ingen vits i å ringe Tonje, hun er i samme rom som ham.  Og det er han som har avisen.

Det finnes sikkert flere slike brudd, spesielt hvis man går mellom forskjellige kapitler og bind.

I denne boken er også hans program skrevet ned (s.582):
... hva var det jeg ville med den, å, det var bort fra det minimalististiske, det var inn på det maksimalististiske, det svulmende og voldsomme, barokken, Moby Dick, meni ikke på noen episk måte, det jeg hadde forsøkt å gjøre, var å ta den lille romanen, den som handler om ett menneske, hvor det ikke skjer noen store ytre bevegelser, men alt handler om indre forflytninger, og bre den ut i et episk format, skjønner du hva jeg mener?"  (setningen er nesten dobbelt så lang - så jeg klippet den i starten)  Her snakker han om en annen bok, men det er lett å se at dette er fortsatt hans prosjekt.  Min Kamp bøkene er virkelig som en tørr svamp som har trukket mye vann.  Eller et bilde som jeg har fra Jan Kjærstad:  Du tar med deg en bok på stranden, og når du kommer tilbake er boken blitt større - det har kommet sand mellom sidene.  I Knausgårds bok er det mye sand.

Men bare for å være helt klar.  Jeg liker minimalistiske bøker.  Les Den fremmede av Albert Camus, hvis du lurer på hvor lang en roman trenger å være.  Eller Hemingways: Og solen går sin gang.