Bok: Paolo Giordano:Primtallenes ensomhet

Omsider fikk jeg lest ferdig Primtallenes ensomhet.  Jeg har lest den på toget, på bussen på vei til tur, på tur og på bussen på vei fra tur og idag efter jeg hadde sett Pokemon på fjernsynet.

Boken skuffet.  Greit at den ikke har så mye dypt om primtall og om teorien for Riemanns zetafunksjon, men den kunne gjort mer ut av det.  Slik som i Onkel Pedro og Goldbachs formodning.  Ok - der var det kanskje litt mye, men litt mer i den retningen.  Mye beskrivelse av hva hovedpersonene tenker og hva de gjør.  Perspektivet skifter mellom de to hovedpersonene.  Det er bra.  Slik som i japansk litteratur.  Men alt dette snakket, alle disse merkelige analogiene, alle disse asossiasjonene og en del av avsporingene.  Selve hovedplottet er vel kilt inn med hammer.

Poenget her er noe slikt som at vi velger selv vår lykke og at vi er fullt i stand til å velge en ulykke også.  Sikkert flotte greier i Berlosconis Italia, men ikke spesielt dypt.  Mye ensomhet og lite primtall.