Novelle - Eksistensiell krise

Eksistensiell krise

- Husker du den sangen om hun som innså i en alder av 44 eller var det 48 at hun ikke ville reise igjennom Paris eller var det Berlin i en åpen sportsbil? 
- Ja, den husker jeg sa hun begeistret. 
- Var det en hvit eller var den gul og var det en mercedes eller en helt annen bil?  Var det ikke en dame som sang eller var det en mann med lys stemme?  Uansett, den sangen gjorde et veldig inntrykk på meg.  Jeg vil faktisk kalle det en eksistensiell opplevelse. 
Hun så spørrende på meg og utbrøt:
- En sang hvor du ikke husker om det var en mann eller en dame som sang, sang om en dame med ukjent alder som ikke kjører igjennom en ukjent by i en ukjent type bil.
- Fortell om hva denne eksistensielle opplevelsen gjorde med deg?  Intensiteten i blikket hennes var ikke til å ta feil av.
- Jeg tenkte at selv om jeg ikke er kvinne og jeg ikke hadde nådd aktuell alder den gangen, så skulle jeg klare å gjennomføre en slik tur før jeg nådde hvilken alder det nå var.  Livet mitt tok en annen retning med denne sangen og jeg startet planleggingen av turen. 
- Ja, gjorde du det, spurte hun. 
- Nei, sa jeg litt nølende, jeg fikk noen andre ting å tenke på. 
- Var det også eksistensielle opplevelser? 
- Nei, det var nok heller trivielle, svarte jeg. 
- Hvordan gikk det med kvinnen i sangen? 
- Jo, efter at hun innså sin begrensing, så dro hun fra hus og hjem, men ikke på biltur i en europeisk storby.  Tror det gikk dårlig med henne.

- Husker du at jeg sa at jeg husker sangen?
- Ja
- Tror du har blandet sammen Marianne Faithfuls The Ballad Of Lucy Jordan fra albumet Broken English og The Associates White Car in Germany fra albumet Fourth Drawer Down med melodien hvor den siste synges av en mann med lys stemme.  Han heter forøvrig Rankine eller Mackenzie, det var iallefall de to som utgjorde gruppen.
- Jeg husker kanskje litt av teksten fra Marianne Faithfull og har blandet den med hvit bil i Tyskland.  Begge melodiene er bra og jeg husker dem begge.  Nu hsuker jeg faktisk ikke hvilken som gav meg en eksistensiell opplevelse, men jeg tror det var den med Marianne Faithfull.  Jeg husker at den andre hadde en merkelig rytme, var litt dyster og brukte synthesizer.  Efter å ha hørt på disse melodiene en stund ble jeg veldig opptatt av at jeg måtte skaffe meg nok penger til denne bilen.  Tenkte at det enkleste var å leie den.  Lurte litt på om jeg skulle skaffe meg sertifikat, eller om jeg også skulle skaffe meg en sjåfør.  Jeg kjøpte også en plakat av en fin hvit mercedes som jeg kunne tenkt meg å bruke.  Mulig at det var en veteranbil, kanskje til og med en slik Hitler hadde.  Senere har jeg skaffet meg sertifikat og kjørt igjennom en del Europeiske storbyer, men nu er kanskje for gammel til å kjøre igjennom den riktige byen med den riktige bilen.
Det ble mye snakk og jeg kunne sikkert fortsatt lenge og snakke om hvorfor jeg aldri kom så langt, men jeg fikk heller spørre henne om hvorfor hun var så interessert i dette.
- Jeg husker på samme måte en bok jeg leste.  Den gjorde et veldig inntrykk og senere i livet oppdaget jeg at jeg hadde blandet sammen flere bøker.
Jeg nikket og ba henne om å fortelle mer.

Slik holdt vi på en god stund.  Det var igrunnen veldig mye vi kunne blande sammen.

(Kilde: Fanakråkene - Julefortelling 2005)