Skitur - men turlaget over Gulfjellsmassivet

Igår var jeg på tur med turlaget over Gulfjellsmassivet, langs med varderekken.  Det som gjerne kalles Gullrekken.  Vi startet i overskyet vær og litt sludd fra Gulbotn rundt 0900.  Omtrent alle tok på seg skifeller - så startet turen friskt oppover.  Jeg tok en del bilder og gledet meg over frisk luft og å være i velkjent terreng.  Sneen var våt.  Et øyeblikk så det ut til at det ville lysne - men det gikk fort over.  Da vi kom til varde 8 (ved kjelken) startet den bratte oppstigningen.  Sneen ble litt tørrere og sikten ble vesentlig dårligere.  Noen steder var det litt skare også.  Midtveis opp og rett før sikten forsvant, så jeg en ravn og en hvit rype.  Samnangerfjorden så jeg vekselvis imellom skydekke som kom drivende og til slutt dekket toppen av fjellet helt.  Vinden tiltok i styrke og på toppen var det ganske friskt (sportssjargong for surt).

Et stykke nedenfor toppen møtte vi joggerne (samme som jeg møtte to uker tidligere).  I stor fart kom de ut av tåken i retning toppen.  En av dem tok bilder av oss - slik jeg tok bilder av dem for to uker siden.  Av en eller annen grunn tenkte jeg at når vi kom ned i middagsdalen ville tåken ha lettet, men slik var det ikke. Å gå slik i tåken er en interessant opplevelse.  Tankene flyter og jeg merker en merkelig ro inni meg.  Selv om jeg kunne ønsket meg mer sikt og bedre sne, så liker jeg virkelig å gå slik i tåken.  Med et veldig viktig forbehold: Jeg vet at jeg blir ledet av erfarne turledere som kjenner området godt.  Joggerne kom tilbake fra toppen omtrent like raskt som vi hadde brukt på å gå 50 meter.  Det var tåke helt ned til bunnen av korketrekkeren.  Her tenkte jeg skulle ta bilder siden tåken lettet, så kom tåken tilbake tettere enn noengang like raskt som jeg fant frem kameraet.  Da vi stod nedenfor redningshytten hørte vi at det var noen der, men vi så ingenting til hytten for den var inne i tåken.

På redningshytten spiste vi lunch og ble servert lapper.  Et glimrende tiltak av hyttevakten.  Jeg fikk fylt opp min lille termos med ny te - og det ble jeg glad for.  Flere bilder tatt, så gikk turen opp på Austlirinden.  Her tok jeg turens siste bilder.  Der begynte jeg å merke at jeg hadde gått langt.  Samme sikten = 0, samme våte sneen.  Tok av fellene av skiene og suste i blinde nedover.  Gikk jo på et vis.  Hele veien til Slettegen gikk vi på GPS.  Også et relativt slakt område hvor tankene fikk sveve avgårde.  Jeg kunne tenke på hva jeg skulle skrive i bloggen, bare føle hvordan jeg seg igjenom ukjent landskap, skimte varder og dyr som ikke var der.

Ned fra Sletteggen gikk også greit.  Nede i dalen ved Rambjørsavannet så vi at vi hadde en time til bussen gikk - så det ble bestemt at vi skulle droppe Livarden og heller gå rundt.  Sikkert interessant vei det også, hvis jeg hadde sett den.  Veldig vått og tildels ganske skrått også.  Kom ned til snuplassen på Totland 1900, akkurat en time etter planen.  Og det er ikke så verst - ingen kritikk av turlederne.  De gjorde en fantastisk jobb med å få oss så langt.  Flott vei ned igjennom skogen.  Får prøve å huske at det er en vei der.  Da var jeg blitt ganske våt og var glad for at jeg hadde med noen tørre klær i sekken.  Burde ha pakket inn hele sekken i regntrekk og spesielt lommeboken - huff lærer visst sent slikt.