Minner * flykrasj og krangel

Vår første krangel handlet om flykrasjet i andesfjellen i 1974 og det kan også stå som et bilde på hvordan det gikk med forholdet vårt.  Her fortsetter minnene fra 1978 da jeg fikk min første kjæreste.  Husker at hver gang jeg gikk opp mot huset hennes,  lurte jeg på hva jeg skulle si denne gangen.  Også forut for første krangel.  Det var fint vær og jeg leide sykkelen opp bakken for å få litt ekstra tenketid. Samtalene ble aldri slik jeg hadde tenkt - og fint var det.  Hun sa alltid noe helt annet enn jeg hadde tenkt, og hvis jeg sa noe, var replikken hennes alltid uforutsigbar for meg.  Hvis ikke ville det jo vært som å snakke med seg selv, og det er ikke SÅ spennende i lengden.  Men allikevel husker jeg at jeg tenkte på det hver gang jeg nærmet meg huset hennes. 
 
Samtalen begynte litt tregt og av en eller annen grunn kom jeg til å fortelle om flykrasjet i Andesfjellene hvor passasjerene ble værende på en fjellhylle og vente på hjelp.  Metaforer for hva dette betyr for vårt havarert forhold, skal jeg ikke utbrodere.  For det gikk ikke bra i det lengre løp.  Kjærlighetsbrevene ble brent - alle sammen.  Ikke i sinne, men av andre grunner.  Flyet som styrtet i Andesfjellene inneholdt et rugbylag, det betyr at mange kjente hverandre.  En hel del passasjerer døde i styrten, men mange overlevde også.  Hun dramatiserte det for meg.  Akkurat det hadde jeg ikke trengt.

Da ingen kom umiddelbart å reddet de overlevende, begynte de overlevende å brenne penger.  Sikkert flott metaforisk, men ikke et poeng i krangelen.  Etter enda lengre tid, kom det fortsatt ingen og reddet de overlevende.  De hadde spist opp alle peanøttene og all sjokoladen.  For å overleve ville de bli nødt til å spise de døde passasjerene.  Hvem skulle de så spise først, og hvilke deler skulle de velge?  Dette virker veldig teoretisk, forestill deg heller skoleklassen du går i eller har gått i.  Da blir spørsmålet om hvem som skal spises først, mer kvalmende.  Dette kranglet vi om.  Vi hadde helt forskjellig preferanse her.  Huff og huff.  Virker i ettertid både makabert og sært.  Samtidig sier det noe om hva slags tema vi kunne finne på å snakke om over en kopp te.  Husker at vi klarte å hisse oss godt opp over dette.  Han eller han, eller kanskje hennes kalde skulder?  Låret til han kunne kanskje brukes?  Jeg husker ikke min posisjon i dette, jeg ble revet med.  Kan ikke påstå at jeg helt avviste hele tankekonstruksjonen.

Etter en god stund på hyllen, begynte de overlevende etterhvert å gå tom for døde passasjerer.  De måtte sende noen avgårde med en solid 'mat'-pakke.  Skal man gå, eller skal man være?  I et forhold er jo det et kontinuerlig spørsmål, så der er en metafor.  Men et flyvrak på en snelagt fjellhylle med massevis av skrot omkring er jo et interessant bilde som helt sikkert kan utbroderes uten å gå innom kannibalisme.

Etter denne første krangelen, ble vi venner igjen ganske fort.  Og vi skulle finne helt andre ting å krangle om senere...